Las Vegas, baby!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her, delvis fordi det ikke har skjedd så mye, delvis fordi det har skjedd mye. 🙂 Så dette blir nok bare et av i hvertfall to innlegg som nå kommer på kort tid. 🙂

Av det mest nevneverdige har jeg vært i Las Vegas en snartur, der fikk jeg kjøpt noen nye fine kjoler som passer, da det meste jeg har fra før har blitt for stort.
Må fortelle litt om det. I fjor, slutten av mars 2015, var vi i New York, der er det en fantastisk kjolebutikk som heter Tatyana Boutiqe, de selger 50-talls inspirerte kjoler, noe jeg er veldig glad i. De har til og med kjoler som går opp til størrelse 4XL. Vi tok turen til denne butikken i New York, jeg hadde sett meg ut en kjole jeg hadde veldig lyst på, og skuffelsen var dermed stor når 4XL ikke passet, det skal sies at det var armene som var det største problemet, den stoppet rett over albuene og da var det ikke mulig å trekke den opp lengre mot skuldrene. Om resten av kjolen ville passet aner jeg ikke. Dette skjedde med flere av kjolene jeg prøvde, enten stoppet de i armene eller så skjønte jeg kjapt at jeg aldri i verden ville klare å dra opp glidelåsen på dem. Jeg kjøpte et par kjoler der, men jeg måtte kjøpe de som passet og ikke de jeg ville ha. For all del, jeg syntes de var ålreite de jeg kjøpte altså, men det var ikke de jeg VILLE ha.

Kjole jeg kjøpte i New York i fjor, fordi den passet.

De har også denne butikken i Las Vegas, inne på et helt sinnsykt kjøpesenter. Las Vegas er byen hvor alt er stort, glorete og overdådig. Inne på dette kjøpesenteret trodde vi plutselig at vi var kommet utendørs, men det var bare taket som var malt som en himmel, men det var så naturtro at det var lett å ta feil. Så ut som om man plutselig var i en gammel by ved middelhavet eller noe lignende, bare med masse neon.

Inne på kjøpesenteret med mimosalusj og italiensk mat.

Men tilbake til Tatyana og butikken. Jeg tok med meg et par kjoler i XL for å prøve de, bruker stort sett M/L her hjemme, men slike retrokjoler har ofte et smalt liv og plass til mye pupper, noe som ikke matcher meg og mine mål. Men den skled rett på og jeg tror nesten tårene var fremme i øyekroken når jeg skjønte at jeg burde prøve en størrelse mindre. Og desto større var gleden når jeg prøvde en størrelse mindre og den skled rett på den og! Men her turte jeg ikke utfordre skjebnen mer i fare for å bli skuffa om ikke enda en størrelse mindre passet, så jeg ga meg mens leken var god og slo meg til ro med å kjøpe kjole i L. Surrealistisk var følelsen når jeg fant frem den kjolen jeg hadde prøvd i New York året før, holdt den opp i 4XL og kan fremdeles ikke skjønne at jeg har gått fra å være så stor at det ikke var snakk om å få den på til at jeg i år kunne kjøpe (en annen) kjole i L. Kjøpte også en blyantskjørt, det gikk ikke helt igjen, men jeg kjøpte det for det. Når jeg kom hjem gikk det helt igjen, tror det var chiligryta jeg spiste på flyplassen i Chicago som sørget for at det gikk i orden. :’D
Jeg har hele tiden sagt til meg selv at de er sikkert veldig små i størrelsene på den butikken (litt små er de, men kanskje ikke såååå små som jeg ville ha det til), så det er nok derfor de ikke har passet. Jeg må nok revurdere mine små hvite løgner til meg selv litt, men de hjalp litt, akkurat der og da i fjor.

Ikke det beste bildet for å vise frem kjolen jeg kjøpte der, men får vist frem den fine kjæresten min igjen da! ❤ 🙂

Vi rekker en liten historie til om klær. Vi møtte en venn av oss som også var i las Vegas mens vi var der. Han hadde leid seg bil og tok oss med på kjøretur. Vi dro på et stort «outlet-mall» litt på siden av sentrum, det er det største og mest grandiose kjøpesenteraktige tingen jeg noengang har vært på tror jeg. Jeg hadde jo nesten ikke med meg klær på tur da jeg ville ha en tom koffert jeg kunne fylle opp, så jeg strente rett inn i første butikk jeg fant interresant for å se om jeg fant meg noen bukser. For de som har lest forrige innlegg jeg skrev så vet dere jo hvor moro jeg syntes det var å kunne gå av gårde med 2 bukser i ukjente eventyrstørrelser. Desto mer moro at samme størrelse var altfor stor i Amerika. Men der har jeg nesten selvinnsikt nok til å skjønne at det er nok mer forskjellen Europa-Amerika enn at jeg har blitt så voldsomt mye smalere enn sist jeg kjøpte bukser. Men jeg endte hvertfall med en snasen capribukse og en shorts. SHORTS!! Hahaha! Det vet jeg ikke om jeg har hatt på meg siden barneskolen. Ble ikke til at jeg fikk brukt den så mye da for Las Vegas konkurrerte hardt med Chicago om tittelen «the windy city» mens vi var der, så den helt store sommervarmen hilste vi bare på så vidt. Og jeg kommer nok ikke til å bruke den helt fullt offentlig her hjemme heller, men kjekt å ha noen fine hageplagg hvis sommeren skulle ta turen til østlandet i år og. 🙂

Ruby i shorts, med god kaffe! 🙂

Har mange flere gode kleshistorier fra Las Vegas, men tror dere skal få slippe flere akkurat nå. 🙂

Hele grunnen for at vi var i Las Vegas var for å dra på Viva Las Vegas Rockabillyfestival, det var en merkelig opplevelse med en hel festival inne på et hotell, men hotellene der var så store at det gikk helt fint an å ha flere scener rundt forbi der uten at den ene scenen forstyrret den andre.

Hele byen er helt merkelig! Det er et eneste stort Disneyland for voksne. Neon, bling, lyder og mennesker overalt hele døgnet. Alt foregår på hoteller, alt ligger i tilknytning til hoteller. Vi skulle på en konsert på et sted som het House of Blues, dette var ikke i sammenheng med festivalen, og vi så for oss et eget konsertlokale. Det var det forsåvidt også, men det lå inne på et hotell noe vi ikke skjønte før vi gikk inn for å spørre etter veien til lokalet på det hotellet det lå, heldigvis så vi lokalet før vi fikk spurt noen.. 😉
Så godt som alt er døgnåpent der, bortsett fra kaffebarer. Det jeg mest ønsket skulle være åpent klokka 05.00 om natta da jeg ble jetlaget og var oppe midt på natta hver dag. Men jeg måtte pent sitte å vente til 06.30 for å få meg en kopp god kaffe, vi hadde kaffetrakter på hotellrommet, men kaffen som var der var ikke noe god.. Men jeg fikk jo god underholdning i casinoene mens jeg ventet da. Og der tror jeg lyset var konstant, for med engang du kommer inn på casinoene mister du døgnfølelsen, det er ikke lett å si om det er natt, dag eller kveld. Ikke så jeg en eneste klokke noe sted inne på casinoene heller.

På vei hjem fra festivalen i flott heislys, i en annen kjole jeg kjøpte der. Den ble kjøpt på festivalen.

Jeg fant meg en egen slotmaskin (enarmet banditt) jeg prøvde å spille på da, og jaggu så vant jeg ikke litt og! 🙂 Den var min fordi den het Ruby, jeg prøvde meg på den 2 ganger og vant begge gangene! Hadde heldigvis vett til å gi meg mens jeg var på topp da, så jeg gamblet meg til plusspenger i Las Vegas! 🙂

Ruby pays, Ruby wins! 😀

Sååååå stas å cashe ut premie! 🙂

Alt i alt må jeg si at Las Vegas er den mest fantastiske, mest utmattende og mest fascinerende byen jeg noensinne har vært i! Og jeg vil definitivt tilbake dit en gang!

Også fryktelig stas at jeg fikk plass i flysetene i år uten å måtte bli strupt av beltet og ha bordet hvilende oppå magen!

God plass til bordet og masse belte igjen! Stor stas! 🙂

Rommet vårt når vi kom frem etter ca 26 timer på reisefot. DIGG!!

Bukser i fleng og hengepupper

Det har skjedd mye store småting de siste 14 dagene!
Jeg har blitt mindre enn min kjære, det har jeg aldri vært før i løpet av de 14 årene vi har kjent hverandre. Og det selv om han også har gått ned 15-16 kilo siden min operasjon. Milepæl det der altså! 😉

Jeg har også kommet meg såvidt under 80 kilo, tror ikke jeg har veid under 80 siden ungdomsskolen! Og i det jeg bikket under 80, betyr det også at jeg har gått ned over 50 kilo!
Ikke langt under 80,men det holder for meg!!😄

Det skulle jo selvfølgelig feires! Jeg dro på Carlings for å kjøpe meg bukse. Riktignok med litt skrekkblandet fryd. Sist gang jeg kjøpte meg en bukse der var jeg ca 15 og måtte ha den største størrelsen, men jeg håpet at kanskje den største størrelsen passet igjen nå.
Når jeg kom inn på butikken kom det en spretten snerten liten dame som lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg sa jeg lurte på om de kanskje hadde en bukse som kunne passe meg, hun ba meg om å åpne jakken min så hun kunne ta det på øyemål i første omgang, noe hun selv påsto at hun var ganske god til. Jeg gjorde som hun sa og hun sa at hun skulle finne noen bukser i ca størrelse 28″ i livet. I det hun sa det kjente jeg angsten komme snikende og angret med et på at jeg hadde gått inn i butikken for å prøve å finne meg en bukse. Hvordan i helvete skulle jeg kunne komme meg inn i en bukse som var 28″? Det er en størrelse jeg bare har hørt om, tilnærmet en myte eller et eventyr fortalt av alle mine snertne ungdomsvenninner.

Mens hun svinset rundt og fant frem bukser kjente jeg at jeg ble svett på ryggen, og det ble ikke bedre når hun holdt opp buksene, de var jo så smale! Jeg begynte allerede å tenke på hvilke unnskyldninger jeg skulle komme på når de stoppa på knærne, eller enda verre, ved anklene.

Prøvde den første buksen, den var i størrelse mye omtalt 28″, den skled ikke rett på, jeg skal ikke si det, men med litt innsats fikk jeg den på, men med mye løshud her og der og den flateste hengerumpa i historien var den ikke så pen på. Løshuden ble vanskelig å dandere rundt i en så trang bukse. Men jeg hadde faktisk fått på meg en bukse i den myteomspunnede størrelsen 28″. Jeg var nesten litt på gråten, litt for å ha fått den på og igjen, litt for skuffelsen av at den ikke var noe fin på og litt for at jeg tror blodsirkulasjonen fra navelen og ned var stoppet på dette tidspunktet, men kanskje mest av alt av lettelse fordi jeg så at den andre buksen hun hadde funnet frem til meg var en størrelse større.

Sjokket var derfor like stort om ikke større når jeg bare kunne dra på meg de andre buksene helt ubesværet og jeg selv også syntes de satt fint. Dette var samme modell i bukser som damen i butikken hadde på seg, det betydde desverre ikke at jeg fikk like spretten og fin rumpe som henne, men jeg ble så fornøyd at det spilte ingen rolle!
Jeg hadde nesten litt lyst til å felle en gledeståre på dette tidspunktet. Hun hadde i mellomtiden funnet veldig mange andre forskjellige bukser jeg kunne prøve og, noen passet og andre ikke, forskjellige størrelser og forskjellige modeller. Men jeg vendte stadig tilbake til den svarte Levis buksa som bare hadde sklidd rett på.
Jeg prøvde en siste bukse, damen med den spretne rumpa ba meg om snu meg rundt og konstanterte at dette jeg tenkte var et pølseskinn var en størrelse(29″) for stor til meg. Jeg trodde først hun var ironisk, men før jeg fikk sagt noe var hun tilbake med samme bukse i en størrelse mindre(28″) og ba meg prøve den, måtte slite litt for å få den på, men hun mente den ville vide seg ut litt og at nye stramme olabukser skal ikke være behagelige i det du prøver dem for første gang. Når jeg da fortalte at den første buksa jeg hadde falt for var veldig behagelig kom hun straks tilbake med en størrelse mindre av den og. Den gled nesten like lett på som den første, men satt faktisk finere på og jeg får, med veldig godvilje fra den som ser, litt rumpe i den.

Enden på visa var altså at jeg gikk fra Carlings med 2 bukser i størrelse 28″, riktignok superstrechy modeller, men dette har jeg aldri gjort før i hele mitt liv! Jeg rister fremdeles på hodet og humrer for meg selv om jeg holder opp buksene. Jeg kan ikke se hvordan jeg skal få dem på, men de kommer på, så det spiller ingen rolle hva jeg ser! 😄
Så jævla fornøyd med tighte nye Levisbukser!

Så i dag fikk jeg besøk av en venninne av meg. Vi har kjent hverandre i mange år, vi gikk på barne- og ungdomsskolen sammen, og begynte på samme videregående og etterhvert. Hun har alltid sett ut som en million, så når hun i dag hadde med seg et par bukser hun tenkte jeg kunne få fordi de ikke satt så fint på henne mente hun, tenkte jeg, jaha, ja… Det er greit at jeg fikk på meg de superstrechy buksene i går, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg kan bruke størrelse 28″. Jeg prøvde jo bukser i både 30″ og 31″ i går som ikke var stretch som ble snaue. Og hennes bukser så jo enda smalere ut når jeg holdt dem opp. Men tror du f**n ikke jeg klarte, riktignok med en del jobb, å få dem på. Jeg burde hatt en benk og tang, men det gikk greit til slutt. Vil nok kanskje vente noen kilo til før jeg viser meg offentlig i dem, for det var noe med all denne løshuden som må danderes litt nedi buksene uten å kutte av all blodsirkulasjon i kroppen.. 🙂 og det hjelper vel heller ikke å prøve sånne bukser uten BH når puppene har antatt en form av lange hengende skinn som rekker ca ned til navlen, måtte jo slenge dem unna så ikke de kom i klem nedi bukselinningen der og. 😂
Hengepupper i forskjellige størrelser og løshud i skjønn forening. Godt jeg ikke er sjenert og har noen filter på hva jeg burde vise frem..

Men alt i alt nå jeg jo kunne påstå at det har vært begivenhetsrike uker på vektfronten! Nå er jeg ca 5-7 kilo unna mitt eget mål som er å komme ned i en vekt som gjør at jeg kan bli vurdert for bukplastikkirurgi ved en senere anledning. Det er riktignok langt frem i tid dit, men sånn som det ser ut nå ser det absolutt ut som om jeg vil komme til å kunne trenge det senere.

Det har også skjedd andre ting på HS- og jobbfronten, men det tror jeg jeg må fortelle om ved en senere anledning, og eventuelt vise frem. 😊 Det er også store sjanser for at jeg trår ut av komfortsonen min snart og det og vil dere få se og høre om da. 😊

I anldning av at det på torsdag 25.02.2016 er 6 måneder siden operasjon, og at jeg feirer 50 kilo ned legger jeg ved et før-etter bilde igjen.. 🙂

Har beholdt de samme skoa da.. 🙂

P.S. Jeg er ikke sponset av hverken Carlings eller Levis. Men om de vil sponse meg og gi meg fler bukser skal jeg gjerne nevne dem igjen.. 😉

Dårlig dag

I dag har jeg en dag som alle har en gang i blant. Alt er generelt litt dritt av og til, uten at det trenger å være noe spesielt som utløser det. Nå er det ikke sånn at jeg sitter her og er dypt deprimert og ikke ser noen vei fremover her i livet, så ille er det ikke altså. Det er mer en jevn drittdag hvor det meste ikke stemmer-

Jeg sitter hjemme og skal skrive skoleoppgave, noe jeg i utgangspunktet tenkte ville bli ålreit i dag, men så setter jeg meg ned og skal begynne og skjønner at jeg skjønner absolutt ingenting av det jeg holder på med. Greit at det er en del nytt stoff som kan være litt faglig utfordrende for en som ikke kan en dritt om anatomi fra før, men det skulle ikke være umulig å kunne skjønne det. Men akkurat i dag var det det. Gikk bedre i går. 😉
Men skal ikke gi opp av den grunn altså, får bare lese det noen ganger til, det hender det detter på plass etterhvert.

Gikk på vekta, har gått opp en kilo. Ikke uvanlig når det gjelder meg, altså, jeg detter gjerne ned 2-4 kilo en dag, også går jeg opp 1-2 kilo igjen og der ligger jeg i et par uker før det samme skjer igjen, så ingenting som minner om krise med det, det går fremdeles nedover. Men fremdeles ikke noen god oppfølger i dag.

INFO FOR SPESIELT INTERESSERTE:
Fikk ikke trent i går, og ikke i dag heller. Det er dritt. Men underbuksa vokser fast i rumpa og rives løs fra en byll hver gang jeg beveger meg, og den sitter sånn til at jeg klarer ikke å plastre den heller for å slippe friksjonen.
Jeg vet jeg sutrer mye over disse byllene mine og det er sikkert mange som tenker at en jævla liten kvise kan da ikke være så ille? Neida, en liten kvise er ikke så ille. Prøv mange rimelig store byller på de mørke klamme plassene på kroppen i stedet så kan vi jo snakkes etter det. 😉
Og det er ikke på langt nær så ille som før, da kunne jeg ha mellom 30-40 aktive byller på samme tid, nå har jeg 3-8, så det er jo en vesentlig forbedring. Men jeg liker ikke å tenke positivt på en dag som denne.
SLUTT PÅ INFO FOR SPESIELT INTERESSERTE!

Skulle lage meg kaffe og være flink og rydde ut og inn av oppvaskmaskinen samtidig. Men hodet mitt er ikke i stand til å gjøre fler ting samtidig klokka 08.00 om morran (ikke da heller). Kaffen rant over og ble no tynt skvip som smakte brunt vann og vannet fra vasken sprutet utover hele kjøkkenet når jeg slapp et fat oppi i full fart for å stoppe kaffemaskina. Alltid koselig å begynne dagen med å tørke opp vann og brunt vann som kunne vært kaffe. 😉

Etter å ha tørket og vasket opp etter meg fant jeg ut at det var på tide med litt frokost, fordi jeg ikke er så flink til å telle proteiner som jeg burde være tenke jeg at jeg skulle prøve en sjokoladeproteinpudding jeg kjøpte i Sverige. Den var så stygg at jeg tok 3 små skjeer før jeg måtte kaste resten og ta et knekkebrød i stedet. Så da ble det ikke noen proteinboost i dag heller. Synes desverre at alle sånne shaker, pulvere, proteinbarer og ting som er tilsatt masse proteiner smaker skikkelig dritt. Bortsett fra Skyr, yoghurt og sånne ting, de kan jeg like. Men har du tips om gode proteinting uten noe særlig fett, sukker eller kunstig søtning blir jeg veldig glad om sender meg en melding om det! 🙂

Måtte også lage meg et nytt før- og etterbilde i dag siden jeg på en dag som dette ikke ser/vil se forandringen selv. Men det hjalp med bilde altså. Det er en forandring der! Selv om hodet ikke alltid henger med, og det kan være vanskelig å se forskjellene selv fordi man ser seg selv rimelig ofte. Oftere nå en før må jeg kunne legge til. Og det er jo fordi jeg i det daglige stort sett ser det godt selv, og trenger å bli kjent med mitt eget utseende på nytt. Som nevnt tidligere hender det jeg tar folk i like klær som meg i å se veldig lenge på meg , helt til jeg skjønner at det er en refleksjon av meg selv og at det er jeg som står og ser. Samtidig synes jeg det er veldig vanskelig å skjønne at det er meg på det første bildet der. Jeg ser jo ikke sånn ut, så det kan jeg jo aldri ha gjort?
Hjernen min er fantastisk på å fortrenge tydeligvis, og lett å lede og, for med engang jeg så dette bildet nå ble jeg i litt bedre humør. 🙂

Første bildet er fra 9.mai 2015, det andre tok jeg i går 8. februar 2016. Det er ca 46 kilo som skiller på de to bildene, samt litt sminke.

Nå hadde jeg da egentlig tenkt å gå å begynne å lage middag, men vet ikke helt om jeg skal tørre det når det meste jeg prøver meg på i dag går på tverke.

Men det skal sies at dagen ble litt bedre nå, så jeg tror jeg gjør et nytt forsøk på kaffe før jeg drister meg til å finne frem maten hvertfall. 🙂

Søvn, savn (av trening!?!) og super bowl.

Da var en uke med ørebetennelse og sterk hodepine unnagjort. Det har resultert i null trening og særs lite søvn.
Kroppen begynner visst å bli vant til å være i litt aktivitet, så en uke på sofaen har vært helt jævlig rett og slett. Vondt i ryggen og rastløs i alle ledd, men hver bevegelse har gjort vondt. Gleder meg til å dra på skolen i morgen og til å komme tilbake på jobb senere i uka. Og ikke minst gleder jeg meg til å ta en tur på treningssenteret igjen! Og forhåpentligvis sovner jeg som et lite barn i morgen kveld!

Treningsbagen er klar til i morgen!

Treningsbagen er klar til i morgen, eller litt senere i dag heter det kanskje!

Nå ser jeg på Super Bowl, og jeg skjønner absolutt ingenting av det, så jeg håper det kjeder meg sånn at jeg sovner snart. Sånn det ser ut for meg er det bare mølje, noen legger seg ned og så går alle litt rundt mens dommeren tenker seg om eller noe, før de gjentar det hele til det kjedsommelige.

Etter at alle har gått rundt får vi se dommeren si et eller annet jeg ikke skjønner..

Etter at alle har gått rundt får vi se dommeren si et eller annet jeg ikke skjønner..

Ellers har dagen i dag gått med til bollebaking, fulgte den vanlige oppskriften jeg har brukt før, men byttet ut sukker med Fedon sin smart sweetener. Det sto at den var 1:1 i forhold til sukker i mengde. Mulig jeg ikke er så vant til søte smaker lenger, men jeg syntes det ble litt for søtt da, så man kan nok med hell bruke litt mindre av den enn vanlig sukker. Og siden det var Fastelavn hører jo krem og syltetøy til og. Jeg spiste en halv bolle med syltetøy fordelt litt utover kvelden, fant ut at krem ble litt «overkill» for min del, men samboer og barn ble fornøyd med hele pakka! 🙂

For spesielt interesserte: Som jeg har nevnt tidligere i en annen post så sliter jeg jo litt med magen etter operasjonen, men nå tror jeg jeg har funnet et produkt som funker! Det er en type probiotic som man skal ta hver dag, begynte for en uke siden, og de siste 4 dagene har jeg vært på do hver dag uten problemer! Vet at det er for tidlig å trekke en konklusjon enda altså, men det er lov å håpe at det fortsetter! 😉

Søte små kapsler som er lette å svelge!

Søte små kapsler som er lette å svelge!

Også må jeg få si at det var faktisk litt stas med det der half-time showet på Super Bowl altså, men ikke god nok grunn til å gjøre det til en tradisjon å bli sittende oppe.

Ikke feit, ungdomsopprør og tenner

Siste uken har bestått av ørebetennelse og mye hodepine. Det hjalp riktignok på hodepinen at jeg fant brillene mine. Kan jo hende det var en grunn for at jeg skaffet meg briller i grunn, selv om jeg ser ganske godt uten også. 🙂
Så foreløpig ser jeg bedre, har mindre vondt i hodet og går på antibiotika for ørebetennelsen da øredråpene mine ikke hjalp nå. Begynte på antibiotika i går kveld, og etter 24 timer har det ikke begynt å hjelpe, men satser på at det hjelper veldig snart! 🙂

 

Denne helga bikket jeg også den magiske BMI-grensa fra å være fedme klasse 1 til å nå bare være overvektig. Det er votter og vintre siden sist jeg bare var overvektig! Jeg har da gått fra å være fedme klasse 3 til å være overvektig nå på ca 6 måneder. Jeg har gått ned ca 16-17 BMI-poeng, og jeg er d**tfornøyd med det! Det feiret vi med å prøve å ta en skitur. Det var lettere sagt enn gjort for nybegynnere som meg og sønnen min. Det var et tynt lag med skaresnø oppå blåholke. Det ble en kort tur, men like fullt ble den avsluttet med kaffe og vafler på skistua. Det hører jo med når man går på ski tror jeg. Jeg veit jo ikke, siden min skigåerkarriere begynte i nyttårshelga på en hyttetur, men da kan jeg vel lage egne regler for det og! 🙂
Jeg ga riktignok bort det meste av vaffelen min, uvant å ikke orke eller ha lyst på en hel vaffelplate lenger.

I dag har jeg gjort noe jeg har tenkt lenge på, jeg har piercet opp et gammelt hull. Jeg har tenkt lenge på det fordi jeg er redd jeg egentlig begynner å bli for gammel for sånt. Men jeg har kommet frem til at man blir aldri for gammel om man føler seg vel med det man gjør. Jeg liker å ha rødt hår, tatoveringer og nå også piercing igjen. Og det eneste nå er at jeg er gammel nok til å kunne bestemme helt selv hvor mange av hver jeg vil ha! 🙂 Er jo heller ikke noe mål i seg selv å «skli i et med omgivelsene» selv om det er jo snart det voksne tatoverte, piercede mennesker gjør. Det er jo det som er normalen snart.
Det gjorde litt mer vondt enn jeg husket det, men det gikk heldigvis fort over. 🙂 Gleder meg allerede til å kunne bytte til kortere stang, så jeg slipper å kjenne på den hele tida.

Jeg var hos tannlegen forrige uke, like før jul måtte jeg få en hastetime pga tannverk. Jeg har hatt tannverk før, men klart å holde det i sjakk til det har sluttet å gjøre vondt igjen. Jeg har ikke vært hos tannlegen siden jeg var 17. Ikke noe jeg er stolt over, men når det først hadde gått en stund syntes jeg det ble så flaut å skulle gå til tannlege igjen. Litt usikker på hvordan det ble logisk for meg, men det ble det. Så i 14 år har jeg tenkt på å gå til tannlege, men ikke gjort det fordi det ville være flaut og dyrt etterhvert som jeg har skjønt at det har blitt mer og mer å gjøre og. Og det hadde jeg jo rett i, men tannlegekontoret jeg kom til like før jul var det absolutt ikke flaut å komme til! Ble møtt med den største sympati for at jeg hadde vondt, fikk time ca 2 timer etter at jeg ringte dem når de åpnet. Og fikk skryt for at jeg nå endelig hadde tatt motet til meg for å begynne å gå til tannlegen. Da føltes det hele veldig mye mindre farlig.
Like før jul fikk jeg da en midlertidig fylling frem til jeg da måtte rotfylle forrige uke. Og jeg kan med hånden på hjertet si at ingenting av det gjorde det minste vondt mens tannlegen holdt på. Litt ubehag på kvelden, men ikke verre enn at en paracet gjorde nytten. Så nå er tennene blitt en del av prosjektet mitt om å bli en bedre utgave av meg selv. Jeg snakker ikke da nødvendigvis om et hvitt Hollywoodsmil, men ta vare på tennene mine så jeg kan få ha dem så lenge jeg lever! 🙂
Skal tilbake for å fikse en tann til i slutten av februar, og nå gruer jeg meg ikke til det i det hele tatt!

Også må jeg bare få legge til et bilde av luene jeg har strikket! Jeg har ikke strikket lue siden ungdomsskolen, så jeg er fornøyd med å nesten ha fått det til! 🙂

 

For en helg!!!

Nå er det stund siden jeg har skrevet noe her, dels fordi jeg fikk voldsomt mye mer oppmerksomhet rundt min forrige bloggpost enn jeg noengang kunne forestilt meg, noe som var og er veldig stas, tusen takk til dere alle for det! Har da innsett at fallhøyden ned til normalen kan bli stor og en nedtur. 🙂 Dels er det også fordi det har vært en del jobb, skole og fokus andre steder i det siste. Største delen er nok at jeg har brukt mye tid på å synes synd på meg selv i det siste siden jeg har hatt fler og verre byller enn jeg har hatt på lenge, selv om det ikke er på langt nær så ille som det var før. Ikke fått trent så mye og som jeg har villet, noe som har ført til dårlig humør, og tanker om å gi opp hele prosjekt bli en bedre utgave av meg selv.

Når sofaen frister mer enn målet ser til og med Lola deppa ut..

Men i helgen var jeg på et arrangement i Göteborg, Scandinavian Gathering ble det kalt. Dette er et arrangement for uavhengige business owners fra et bestemt firma. Etter denne helgen kan jeg ikke si noe annet enn at jeg er supertakknemlig for å ha fått muligheten til å bli en del av et firma som dette.
Jeg skal ikke snakke altfor mye om dette firmaet, annet enn å fortelle om helgen min her, og det blir vanskelig å få til uten å nevne at det er de som har gjort det mulig for meg! 🙂
Vi var over 3500 business owners med partnere/gjester som var samlet på Scandinavian Gathering, tenk å få muligheten til å møte 3500 kollegaer med partnere/gjester, spise middag med mange av dem, mingle og ikke minst heie hverandre frem. Det er en kultur i dette firmaet som jeg aldri har sett maken til noe sted ellers. Men nok om det og mer om arrangementet.

Noen av de 3500 menneskene klare til å bli underholdt og undervist!

Jeg hadde med meg min kjære som min gjest, bare det i seg selv var jo stas, få reise til det store utland bare oss to sammen uten å betale for noe annet enn bensinen til og fra Göteborg. Riktignok i tillegg til de 3500 som også var der da, men vi delte ikke rom med dem, så det var bare oss to som reiste sånn sett! 🙂 Etter ankomst på fredagen fant vi en fin liten butikk hvor jeg fikk kjøpt meg cardigan siden jeg hadde glemt mine hjemme og en finfin veske, før det bar videre til velkomstmingel for alle som var kommet. Bodde på et fint hotell sentralt i byen gjorde vi også! 🙂

Meg og min venninne som har gitt meg muligheten til å oppleve dette, så glad for at jeg fikk og tok muligheten! 🙂

På lørdagskvelden var det 3-retters middag, noe som i seg selv kan være litt utfordrende for en som er gastric bypass operert. Og siden jeg ikke tåler egg så godt fikk jeg tilpasset meny, en rødbetesalat, og siden jeg ikke synes rødbeter er så veldig godt slapp jeg å spise så mye forrett. Mer plass til hovedrett! Fikk servert fisk med tilbehør, maten var god og lett å dytte resten over på tallerkenen til min kjære når jeg var forsynt. Kanskje ikke så rart han gikk opp et par kilo i løpet av helga når jeg tenker meg om, dytter stort sett alle rester over på han. 🙂 Fikk også annen dessert enn de andre, men det var jeg glad for for den var supergod og jeg ble ikke dårlig eller dumpet i det hele tatt! Var en form for laktosefri panna cotta tror jeg, men den var supergod og ikke så søt, så jeg spiste faktisk hele. Heldigvis var den ikke så stor. 🙂

Meg og min kjære koser oss under middagen! Jeg fikk til og med et nytt, fantastisk kjede før vi dro!

Lørdagen ble avsluttet med fest og konsert med gode venner og kollegaer fra hele skandinavia. Søndagen besto av foredrag igjen, og min kjære var med, og det var fint å kunne få vise han hva jeg egentlig jobber for å få til i dette firmaet! 🙂 Tror han ble inspirert og engasjert av noen av de fantastiske menneskene på scenen han også! Første spørsmål i bilen på vei hjem etterpå var hvertfall; «Hva kan jeg gjøre for å bidra?» 🙂

Og da kommer vi til neste punkt, HERREGUD SÅ MANGE FLOTTE INSPIRERENDE FOREDRAGSHOLDERE OG KOLLEGAER!!!!! Også det på 1 arrangement i løpet av 1 helg!

Noen av de fantastiske kollegaene og foredragsholderene vi traff i helgen!

Og derfor skriver jeg denne bloggen i dag, jeg har funnet igjen motivasjonen til å bli en bedre utgave av meg selv! Jeg skal for f**n ikke la meg stoppe av noen byller, jeg har hatt det verre med dem før, jeg skal heller være takknemlig for at det ikke er verre enn det det er akkurat nå! Jeg vil ikke være blant de som gir opp og synes synd på seg selv når de feiler, jeg vil lære av feilene og gå videre mot målet! Mitt mål! Det er faktisk ingen andre enn meg selv som kan gjøre det, ingen kan stoppe meg, og ingen andre enn jeg kan nå målet mitt for meg heller.
Både fysisk, psykisk og jobbmessig kan det være tøft til tider, det har vært tøft og det kommer til å bli det igjen, men jeg har vært så heldig å få noen mentale verktøy i helgen til å hjelpe meg videre. Og derfor er jeg så takknemlig for å ha fått muligheten til å bli med i et firma som byr på sånne helger som dette.
Det har vært en vitaminboost uten like og jeg svever på en sky i dag og føler meg uovervinnerlig! Og selv om den sterkeste følelsen kanskje går over om noen dager kjennes det uansett godt nå og ha så troen på seg selv. Og det er også godt å vite at det er ikke bare jeg som har troen på at jeg kan lykkes, det er også mange andre! Og hvis du lurer på hva det er jeg driver med som får meg til å ha det så bra i dag, ja, da foreslår jeg at du sender meg en mail (ruby.myhren@gmail.com) og spør! 🙂

 

 

Bilder jeg aldri trodde jeg skulle dele og HS..

OBS OBS!! Gjør oppmerksom på at det er bilder her noen kanskje kan finne støtende! Du klikker deg inn på eget ansvar.

Jeg har nevnt HS (Hidradenitis Suppurativa) flere ganger allerede, og litt om hvordan det arter seg. I dag vil jeg gå litt mer inn på hva det gjør med meg i praksis.
Jeg har en kropp med en del arr, 99,9% av disse arrene kommer av HS. Det vil si at det er arr etter byller. Byller som danner seg ganger langt under huden, så de ikke blir ordentlig borte. Man blir ikke kvitt dem. Jeg har lenge klart å holde det rimelig i sjakk de siste 7-8 månedene, noe jeg tror er grunnet et bedre kosthold. Det mest avgjørende for min del tror jeg er at sukkerinntaket er veldig redusert, men jeg vet jo ikke. Dessverre tror jeg at litt utskeielser på kostholdsfronten i jula har gjort seg gjeldende med at jeg har fått en del utbrudd igjen. Desto større grunn til å klare å legge tilbake og bli flink med maten, og spesielt sukkeret, for fullt igjen! En veldig god motivasjon i grunn. 🙂 Heldigvis har jeg PT-time i morra, og det er mandag, en god dag for å hente seg inn igjen!

De første tegnene på denne sykdommen fikk jeg i 12-13 års alderen. Da var jeg for første gang hos en lege for å få tømt en byll, men det var ikke snakk om noen diagnose da. De fleste opplever jo å få en byll eller to i løpet av livet, no big deal, bare ubehagelig når det står på. Sånn var det i flere år, en byll i ny og ne, ikke noe å tenke på.
Etter at jeg fikk barn da jeg var 20 eksploderte det. Jeg fikk mye byller på innsiden av lårene, i underlivsområdet (både foran og bak), og i armhulene. De senere årene har det også kommet og gått en del byller på puppene og på magen.

Dette er min høyre armhule, den er tidvis meget smertefull. I dag er en middels vond dag. 

Etter nesten et og et halvt år med ganske mye byller og plager med dem, kom jeg meg til hudlege. Jeg hadde da allerede brukt Dr. Google til å diagnostisere meg selv, og fortalte vel egentlig bare hudlegen at jeg hadde HS, og han sa seg enig. Jeg ble satt på et års Tetracyklinkur, dette er en form for antibiotika, og fikk med noe som heter Dalacin liniment. Det er en smørestick-ting man bruker for å smøre rett på byllene, men legen sa at jeg fikk se om jeg gadd å bruke den da det ville bli dagsprosjekt å smøre inn alle byllene mine, vente ca 30 min før jeg kunne kle på meg for så å gjenta prosessen etter noen timer. Jeg gadd aldri bruke den.

Her ser man litt av arrene, og også 2 av arrene fra Gastric bypassoperasjonen, de fleste arrene min er på steder man ikke kan vise frem.. Det er en del arr nederst på magen, men de synes ikke så godt blant alle strekkmerkene på dette bildet.

Jeg søkte nettet rundt etter informasjon og støttegrupper for å se om jeg fant noen andre som hadde denne sykdommen.
Jeg følte meg ganske ekkel og alene og ville ikke snakke med så mange andre enn de aller nærmeste om det.
Jeg fant ingenting på nettet, kun noen spørsmålsrunder på noen lege og helsesider.
Siden den gang har jeg faktisk møtt mange som har den samme sykdommen, mange som har kjent på den samme skammen og følelsen av ekkelhet som meg. Mange av disse fikk jeg vite om etter at jeg valgte å fortelle om denne sykdommen på Facebooksiden min. Det var faktisk flere av mine venner som slet med det samme, og det føltes litt godt. Ikke for at jeg ønsker noen andre denne sykdommen, men det var godt å vite at noen skjønte hva jeg snakket om.

Etter dette har jeg også funnet en støttegruppe eller hva du vil kalle det på Facebook, Hidradenitis Suppurativa Norge heter den, og jeg anbefaler alle som har denne sykdommen å melde seg inn der. Det er alltid godt å vite at man ikke er alene om en sykdom eller tilstand selv om ingen av oss opplever det likt. Og det er fint å ha et forum hvor man kan få tips, råd og kunne spørre om alt uten å føle seg dum eller ekkel.
Vi er også noen av medlemmene der som jobber med Psoriasis og Eksem forbundet (PEF) for å få opprettet et eget forbund for de med HS under PEF sin store paraply for de med diverse hudlidelser.

Det tror jeg kan bli bra, vi med HS trenger all oppmerksomhet vi kan få rundt denne sykdommen, i et håp om at leger og helsepersonell skal kunne lære mer om den, eller kanskje man til og med får noen til å ville forske på om det finnes en kur en gang! 🙂 Men enda viktigere enn det er at man kan trenge å vite at man ikke er alene, det finnes andre med denne sykdommen, og det begynner å vise seg at det er ganske mange. Og det aller viktigste for meg er kanskje det å klare å fjerne noe av skammen man kan føle på.
Det er kjipt å være 15 år og ikke ville være med i svømmehallen eller i gymmen hvor man må dusje med klassekamerater på grunn av byller, de er hverken smittsomme eller farlige, og er de ikke åpne sår er det ingen grunn for at man ikke skal være med å bade, bortsett fra de man finner på selv. Som at man synes det er ulidelig flaut om klassekamerater skulle se at man har en byll på rumpa, låret eller i armhulen for eksempel.
Jeg vet ikke om man noengang klarer det, men for alle usikre mennesker med HS der ute håper jeg vi klarer det en gang.

Byller som er hele er ingen grunn til å la vær å bade egentlig..                                 Foto: Heidi B. Voss-Nilsen

HS kan være en meget smertefull og vanskelig sykdom å leve med. Samtidig antas det at det er ca 50 000 i Norge som har denne sykdommen. Sannsynligheten er derfor stor for at om du ikke har det selv, så kjenner du noen som har det. La dem få vite at det finnes endre enn dem, grupper for oss og noen som jobber for å gjøre diagnosen kjent. Det er ikke engang sikkert at de kjenner til diagnosen selv enda.
HS er delt inn i 3 stadier hvor grad 1 er betegnet som minst alvorlig mens grad 3 anses som svært alvorlig. For å gi en referanse er jeg og da spesielt  min armhule diagnostisert som en grad 3. Men det finnes mange som er hardere angrepet enn meg for det.
HS kan gå utover livskvaliteten i ganske stor grad.

Litt tilleggsopplysninger om HS:
HS  er også kjent som hidrosadenitt og er en mest sannsynlig underdiagnostisert hudsykdom med potensielt store plager, den arter seg i form av byller/abcesser/konger på strategiske steder på kroppen, som f.eks. i lysken, i armhulene, under brystene og i baken. I følge statistikker er det flere av dere som leser dette som kan ha denne sykdommen, og med dette blogginnlegget vil jeg du skal vite at du er ikke alene! Gå inn på www.hsonline.no hvis du tror du eller noen flere du kjenner sliter med dette. Eller søk opp den lukkede gruppen Hidradenitis Suppurativa Norge. Eller ta kontakt med meg, ruby.myhren@gmail.com, om du vil prate mer om denne sykdommen med meg. Og hjelp meg å spre dette blogginnlegget så ingen trenger å slite med dette alene! 🙂

Meg, meg, meg og en mors bekymringer…

Jeg var ca 10 år første gangen jeg satt i keramikktimen på skolen og lurte på om jeg kunne snøre leirkutteren rundt magen mens jeg satt for å kvitte meg med det overflødige fettet. Senere har jeg skjønt at jeg ikke var så genial og unik som jeg trodde som kom på den ideén, jeg har sett og hørt flere andre også fortelle om leirkutteren i ettertid. Det var vel aldri noe jeg trodde jeg kom til å gjøre, men det virket så fristende å prøve når jeg så hvor lett den kutta igjennom selv den mest kompakte leiren. Det ble så rette fine, kontrollerte kutt, det kunne jo ikke være så mye vanskeligere å kutte av litt fett på seg selv? I dag er jeg glad jeg ikke prøvde, ikke for det, jeg tror vel ikke at det hadde skjedd en dritt annet enn noen små skarve rød merker.

Som mor blir jeg bekymret for min sønn på 10 år, min fine lille gutt som ikke er så liten. Jeg bekymrer meg for at han skal sitte med leirkutteren og tenke det samme. Jeg bekymrer meg for at min operasjon, fokus på egen kropp, vektnedgang og nye spiserutiner påvirker han mer enn jeg tror, og i negativ forstand.
Det er ingen i familien her som har tatt skade av at vi har lagt om kostholdet etter min operasjon. Både sønnen min og samboeren har gått ned i vekt de og som følge av det, og det har vel ikke vært noe annet enn positivt for noen av dem sånn sett.

Men jeg har begynt å tenke mer og mer på hva det kan gjøre med minstemann når han ofte får høre folk si til meg at jeg er så flink som har gått ned så mye, og at jeg har blitt så «fin» osv.
Jeg har ikke tatt denne operasjonen for å bli «fin». Jeg har tatt denne operasjonen fordi jeg etter mange mer eller mindre vellykkede og mislykkede forsøk på å gå ned i vekt og holde meg der, skjønte at jeg trenger hjelp for å bli en sunnere og friskere utgave av meg selv. Min hovedmotivasjon var og er helsen min. Å være 30 år å kjenne at knærne allerede begynner å si ifra at de ikke orker mer av kroppens egen tyngde er ikke noe stas. Ei heller det å ikke orke noe som helst, ikke orke å leke med sønnen min, bli sliten av å gå opp en trapp eller de psykiske påkjenningene som kan være knyttet til det å være overvektig. Være ukomfortabel i de fleste settinger fordi man er så var på seg selv. Det å sette seg ved siden av noen på bussen, alle de stygge tankene om meg og min størrelse alle de andre har, i følge meg selv. Finnes tusenvis av eksempler på sånne situasjoner som kan være veldig ubehagelig når man tar større plass enn gjennomsnittsmennesket. Men jeg tror og håper at de største problemene med min størrelse har jeg hatt selv. Jeg tror jeg har tillagt mange andre tanker om meg som de aldri har tenkt selv.

Jeg merker også at jeg blir mer og mer selvopptatt. Både på godt og vondt. Jeg vet jeg har nevnt dette før også, men jeg kommer ikke utenom nå heller. Jeg synes det er gøy det som skjer nå. Jeg synes det er fint å kunne gå inn i en heis uten å være redd for at jeg er fettklumpen som får heisen til å bli overbelastet. Jeg synes jeg er flink som trener flere ganger i uka, jeg synes det er gøy å få tilbakemeldinger på at jeg er flink eller ser bra ut for tida. Jeg synes rett og slett det er veldig stas med all oppmerksomhet jeg får. Vekttap og livsstilsendringer er noe mange liker og lar seg lett imponere av. Og det suger jeg til meg. Det er en motivasjon i seg selv for meg for å få meg til å fortsette å trene, ta de riktige matvalgene så ofte som mulig og ellers prøve å gjøre det man skal som et sunt menneske. Jeg næres på oppmerksomheten jeg får for hvert eneste riktige valg jeg legger ut på Instagram, Facebook eller her på bloggen. Det gjør hvert skritt i riktig retning litt lettere for meg.

Men jeg liker ikke at folk forteller meg disse tingene foran sønnen min. Jeg er redd. Redd for at han skal sitte igjen med et inntrykk av at man må gå ned i vekt eller være tynn og «fin» for å være flink. Han er 10 år, og har ikke de riktige verktøyene eller livserfaringene enda til å kunne bearbeide dette på egenhånd. Jeg gjør mitt for å prøve å gi han noen verktøy, men en del av dem kan ikke læres fra andre tror jeg, man må rett og slett lære dem på egenhånd på den kanskje noe mer ubehagelige måten. Det er mulig jeg tillegger han mye tanker rundt dette som han ikke har og. Jeg håper det. Jeg håper han er en bekymringsløs tiåring som ikke kunne brydd seg mindre om dette, men jeg vet ikke. For vi er dårlige på å snakke om ting som dette i vår familie, og jeg er vel kanskje den verste. Det er også litt i frykt for at hvis jeg tar opp noe rundt dette og han ikke har ofret det en tanke så vil jeg jo i hvert fall ikke «sette griller i hodet» på han som får han til å begynne å spinne på det. Og jeg er kanskje ikke den rette til å prøve å lære han noe av dette for tida, når så mye av mitt liv nå for tida består i å jobbe for vektnedgang.

Det jeg har lyst til at han og andre skal se og lære av, er at jeg forandrer og forvandler meg til en sunnere, friskere, gladere og mer tilfreds utgave av meg selv. Jeg vil være et godt forbilde for min sønn når det kommer til helse, trening og i matveien. Jeg vil være den som lærer han at det er lov å tenke på seg selv, at det er lov å være selvopptatt og opptatt av sin egen helse og velvære. For det er ingen andre enn du selv som kan gjøre valgene for deg i voksen alder.
Jeg trengte hjelp fra Aleris og en gastric bypassopersjon for å legge om livsstilen. Det er noe jeg anser som et ganske ekstremt tiltak, selv om jeg mener at det i mitt tilfelle var nødvendig. Jeg trenger hjelp fra den personlige treneren min for å lære meg å sette pris på trening, men jeg kan love deg at jeg har kommet langt på vei mot det fra min første time med han 19. oktober!
Men disse hjelpemidlene har hjulpet meg å bli mer fornøyd med ikke bare vekt og de tingene der, men jeg er mer fornøyd med meg selv i det store og hele. Både i forhold til det overflatiske, men også i forhold til at jeg er så glad for at jeg orker mer i hverdagen, jeg har ikke like mye vondt overalt, jeg trives mye bedre med meg selv på så mange måter. Jeg har egentlig oppnådd alt jeg ville med det valget jeg tok om å operere meg. Jeg er friskere, sunnere og langt mer funksjonabel i egen kropp enn før. Og det er og var min store motivasjon! Om vektnedgangen stopper opp nå er det helt greit, for jeg fungerer så mye bedre nå enn for et år siden, jeg tar så mye bedre valg for meg selv, og jeg ivaretar meg selv på en helt annen måte enn jeg noensinne trodde jeg kom til å gjøre. Og det er jeg stolt av, uavhengig av hvor mange hjelpemidler jeg har trengt for å få det til.
Men jeg vil også lære han at alt dette er viktig uansett hvordan han vil leve livet sitt, han trenger ikke å synes det samme som meg er viktig og riktig, så lenge han gjør ting som gjør han tilfreds og lykkelig. Min vei for å ha det bedre med meg selv er de tingene jeg gjør nå, og jeg håper vi finner ut hva som skal til for at han finner sin vei med sine ting .
Han kan jo ha helt andre bekymringer og problemer i livet enn meg, jeg er klar over at det er veldig sannsynlig. Men jeg ser det heller ikke som usannsynlig at jeg har klart, ubevisst, å overføre mine problemer til han heller. Det kan jo til og med hende han ikke har en bekymring i hele verden enda, og at jeg bare svartmaler allerede for å være litt føre var.

Dagens se på meg spalte:
I dag løp jeg 4,01 km på 30 min og 41 sek, det er en ny bestetid for meg, selv om det ikke er raskt for andre. Men det er nettopp en av de tingene jeg vil at sønnen min skal lære av meg, det spiller ingen rolle hva man klarer i forhold til andre. Det som betyr noe er at man utfordrer seg selv og setter pris på alle mål og delmål man har satt seg selv som man klarer!
Det skal dog sies at jeg ikke løper i 30 minutter, det klarer jeg ikke. Ikke enda i hvert fall. Jeg går litt også løper jeg litt, og sånn holder jeg på til jeg ikke orker mer. Og når man ikke orker mer så tar man en selfie fordi man er fornøyd med egen innsats og vil vise det frem til alle andre! 🙂

Svett og jævlig, men storfornøyd med egen innsats!

 

Hverdagen er tilbake, og den er iskald.

I går var jeg på Aleris på en litt forsinket 3 månedersoppfølging. De kunne fortelle meg at alt sto bra til med alle vitaminnivåer osv. Så det er bra! 🙂
De kunne også fortelle at jeg har gått ned 69% av overvekten min så langt, og mente utsiktene for å kunne bli normalvektig var store. Dette synes jeg er latterlig skummelt egentlig. Jeg har aldri vært normalvektig, hverken som barn eller voksen. Jeg har ikke alltid vært superfeit heller, men jeg har alltid vært stor. Større enn de fleste andre. Og tanken på å nå, på sikt, kanskje kunne bli per definisjon normalvektig er jævlig skummel rett og slett. Kanskje kan det bli vanskelig å definere meg selv i starten, ikke vet jeg, jeg får rett og slett vente å se.
Men det er jo slettes ikke sånn at jeg angrer og ikke vil at det skal komme dithen, det er bare veldig uvant å kanskje måtte forholde meg til meg selv som noe annet enn stor etterhvert.

På venterommet på Aleris.

Men tilbake til hverdagen, hadde i dag min første tur på treningssenteret for i år. Hadde en PT(personlig trener)-time, men startet med å varme opp med ca 30 min på tredemølle, men det ble ikke så mye løping/jogging i dag siden jeg visste det ville bli hardt etterpå. Og det ble det. Jeg har en veldig ålreit PT, han presser meg, men skjønner også når jeg ikke skal presses for langt. En veldig fin kombinasjon det der altså! 🙂 Han var også hyggelig nok til å si at han syntes det så ut som om jeg hadde gått ned en del i vekt siden sist, sist var vel i starten/midten av desember, så det stemmer jo, men alltid morsomt når andre ser det og. På skolen og fikk jeg en del kommentarer, og det er jo hyggelig! 🙂

Nye treningsbukser øker motivasjonen! 🙂 Og da er det tydeligvis ikke så nøye om sokkene er like..

Ellers så er det så kaldt ute her nå at jeg har måttet gå til innkjøp av både lue og polvotter. Av rimelig åpenbare grunner går jeg ikke med lue, her skulle det vært et bilde som gir svaret på den åpenbare grunnen, men har ikke fått meg til å ta bilde av meg selv med lue. Vi får se om jeg får ånden over meg en annen dag til det.. 😉
Jeg pakker på meg med ullundertøy og ullgensere, men fryser helt hinsides for det, så jeg vet ikke helt hva jeg skal finne på for å komme meg gjennom denne uken hvor det er spådd like kaldt vær hele uka. Tar gjerne imot varmetips i kommentarfeltet altså! I skrivende stund fyrer jeg hardt i peisen, har tre varmeovner i stua og har ullundertøy under pysjen, og jeg sitter godt pakket inn under dyna i sofaen. Jeg er fremdeles ikke varm, men det er levelig.

Har også tenkt over en ting som først var stas også ble jeg egentlig veldig provosert.
Det er ingen hemmelighet at jeg synes det er dritkult å plutselig kunne gå i alle butikker å se på klær. Jeg finner faktisk noe som passer alle steder jeg har prøvd nå. I romjula kjøpte jeg en bukse på H&M, og ikke fra storeavdelingen, men vanlig bukser med vanlig størrelsesordning. Sjelden har jeg vært så glad for å kjøpe bukser før! Og betjeningen i butikkene er så hyggelig og hjelpsomme!

Men det er nettopp det som provoserer meg og, var jeg mindre verdt som kunde når jeg var 40 kilo tyngre og syntes det var vanskelig og kanskje til og med nedverdigende å gå å kjøpe klær i utgangspunktet? Det var veldig sjelden butikkpersonalet kom løpende for å hjelpe meg med et smil før, det gjør de ofte nå. Jeg skjønner at klesbutikker kan ha et overfladisk syn på mennesker, og ser det ikke ut som om du kan kjøpe noe der er det kanskje dårlig butikk for dem og bruke tid på deg som mest sannsynlig ikke finner noe som passer.
Jeg har også tenkt på om det hadde vært meg som jobbet der, kanskje har det ikke noe med å tjene penger på salg og gjøre i det hele tatt, jeg tror jeg hadde syntes det var ordentlig ugreit å måtte fortelle noen at denne butikken er nok ikke for deg, du er for feit. Det hadde vært mye mer behagelig for meg om jeg var butikkansatt om vedkommende fant ut av det selv.
Men som butikkansatt vet du faktisk aldri hvem kunden er eller hva vedkommende skal kjøpe. Jeg har ikke lyst til å kjøpe gave til noen andre heller i en butikk som ikke yter service ovenfor meg når jeg er der som kunde.
Jeg håper i grunn at det er usikkerhet hos personalet som gjør at jeg stort sett har blitt oversett/unngått(?) i butikker før, men jeg vil gjerne be alle som jobber i butikk om å behandle alle uansett hvordan de ser ut likt.
Det gjør noe med selvfølelsen når det alltid er hun som ser rik, tynn og velstelt ut alltid blir spurt om hun trenger hjelp først. Gjerne etterfulgt av at alle andre i butikken også får spørsmålet før personalet forsvinner og man står igjen og kunne trengt hjelp, men der var det ingen som var interessert i bistå lenger.

Det er kjempestas at dere kommer løpende nå for å hjelpe meg å finne klær som skal passe og få meg til å se såååå bra ut osv, men det er samtidig vondt at dere aldri var interessert i å hjelpe meg med noe som helst før.
Jeg er klar over at jeg generaliserer veldig her, det er slettes ikke alle butikker eller ansatte i butikkene som er like ille, men jeg har brukt noen måneder på å legge merke til dette nå, og det er påfallende forskjeller fra da jeg var 130 kilo til nå.

Mulig det bare er jeg som er veldig nærtagende og sensitiv på det, har du noengang opplevd noe lignende? Det er jo ikke bare størrelse man kan bli diskriminert på i butikker, i de «finere» butikkene er det vel kanskje like ofte hvor mye penger det ser ut som du har som er gjeldende? Ikke vet jeg, men jeg vil veldig gjerne høre andres erfaringer rundt det og.

 

 

 

Hyttetur

Hjemme igjen fra hyttetur nå. Reiste opp etter at jeg var ferdig på jobb på fredag, det meste av kjøreturen gikk veldig bra, men plutselig møtte jeg på rimelig bedritne kjøreforhold. Det regnet og sluddet og snødde om hverandre og bilen lå bare å skled oppå slapset. Det gikk ikke så fort fremover da, og veien var like ekkel å kjøre på helt til jeg var fremme. Det var rimelig ekkelt i mørket på veier som ikke var opplyste. Fikk samboeren og «svigerfaren» min til å møte meg på en bensinstasjon like ved der man må begynne å kjøre oppover i fjellet, for jeg hadde ikke nerver til å fortsette på fjellveien oppover på egenhånd etter nesten en times sledekjøring. Når vi kom litt opp i fjellet var all nedbøren kommet som snø, noe som gjorde veien litt bedre, men det var kommet mye og ikke måkt i løpet av kvelden, så vi kjørte oss nesten fast et par ganger.

Endelig fremme på hytta var det godt å få av seg gjennombløte og frosne Conversesko og tre på seg mitt favorittplagg, pysj. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten konseptet pysj, men sikkert mer om det en annen gang, ode til pysjen skal jeg kalle det da.. 🙂 Når pysjen var på og noe av varmen gjenvunnet foran peisen ble det servert deilig skinkestek til middag, magert og godt!

Pysjen på foran peisen, godt etter en nervepirrende kjøretur. Plumpet uti en isdam på bensinstasjonen som gjorde meg veldig våt og kald på beina også.

Dagen etter var det på tide å teste ut de nye skiene mine, om du leste forrige post vet du at jeg ikke har vært all verdens til skigåer i mitt liv. 3 av 3 forsøk på å gå på ski endte i en snøfonn, hvor jeg til slutt gikk fra skiene og siden har jeg ikke prøvd. Dette skjedde da for ca 25 år siden sist. Men i sur vind med tett snø kom vi oss ut for å prøve ut ski, sønnen min kjørte ned første bakken så lett som bare det, jeg valgte å gå ned på flatmark før jeg i det hele tatt tok på meg skiene. Mot all formodning gikk det overraskende bra å klikke de på, var ikke på langt nær så vanskelig som jeg husket det. Det gikk til og med greit å gå rett bortover, men så kom det en liten bakke (Det skal sies at den er så slak at det er ikke sikkert at en ball hadde trillet nedover der uten hjelp engang, men jeg fikk følelsen av å skulle være Aksel Lund-Svindal der og da). Det gikk nesten greit med den bakken og, men jeg valgte å sette meg ned midtveis når skiene begynte å skli helt av seg selv uten hjelp. Gikk stort sett bare frem og tilbake noen hundre meter foran hytta, men neste gang jeg traff på utforbakken min gikk det helt fin, og var jo nesten moro da at skiene gjorde alt selv.

Mor og sønn på «skitur». Vi ble gode på å gå frem og tilbake foran hytta da.. 🙂

Da fant min kjære ut at det var på tide å avansere til bakke litt lenger bort neste gang vi var ute på ski litt senere på kvelden. Da var det attpåtil bekmørkt ute og jeg har funnet ut at nattesynet mitt har blitt betraktelig dårligere med årene. Den bakken gikk litt for fort for min del og jeg valgte atter en gang å sette meg ned midt i bakken, men det gikk mye bedre enn for 25 år siden å reise seg opp igjen og med ski på beina, og ikke hadde jeg ski med store klumper av snø under heller. Det gjorde også det hele litt lettere. Så alt i alt må jeg si at jeg er superfornøyd med helgens skiopplevelser, syntes rett og slett det var veldig gøy og håper snøværet holder litt så jeg får prøvd meg flere ganger i vinter!

Jeg tror aldri i livet jeg hadde orket, klart eller vært tøff nok til å prøve meg på ski i fjor. Det er gøy å kjenne at for hver dag som går blir jeg litt tøffere og litt mer selvsikker, for ikke å snakke om at jeg kjenner kroppen orker mer nå. Det merkes at det er over 40 kilo mindre som skal drasses på. Både for fysikken, men jeg har nå også for første gang vinterklær som passer ordentlig, takk til Cubus (jakke) og Kari Traa (bukse) for det. Alle bevegelser er ikke lenger like strevsomme, gjennomtenkte og vonde. Det er slitsomt når man må tenke igjennom alle bevegelser for å få de minst mulig vonde og krevende.

I hodet mitt er jeg verdens tynneste 87-kilos menneske (ja, jeg har gått ned enda en, nesten to, kilo i helga! 🙂 ). Jeg har ikke veid så «lite» siden tenårene, og tror vel jeg har en del å kompensere for i tapte fysiske opplevelser for det. Blant annet i form av skigåing, jeg gleder meg også til å prøve å ake igjen! Det har jeg ikke gjort på mange år. Det er ikke bare vekten sin skyld at jeg har vært så «feig», men som du kanskje har lest eller vet om du kjenner meg så har jeg de siste årene vært veldig plaget av HS (Hidradenitis Suppurativa), som har gjort at jeg har hatt så mye byller at den minste bevegelse tidvis har vært meget smertefull. Jeg har vært mer plaget i helga enn på lenge, men det er ikke på langt nær så ille som før, så det stoppet meg ikke i å prøve å stå på ski, noe det ville ha gjort alltid de siste 10 årene.

I morgen begynner skolen igjen, og jeg skal på Aleris for en litt forsinket 3-måneders oppfølging. Jeg glemte av å ta blodprøver til den egentlige kontrollen. Gleder meg til å høre om alt står bra til på vitaminfronten, alt sto veldig bra til der før operasjonen, så jeg håper det har holdt seg sånn. 🙂 Det blir sikkert en oppdatering derfra i morgen.

Ikke bare tobeinte som synes det er stas med snø!