For en helg!!!

Nå er det stund siden jeg har skrevet noe her, dels fordi jeg fikk voldsomt mye mer oppmerksomhet rundt min forrige bloggpost enn jeg noengang kunne forestilt meg, noe som var og er veldig stas, tusen takk til dere alle for det! Har da innsett at fallhøyden ned til normalen kan bli stor og en nedtur. 🙂 Dels er det også fordi det har vært en del jobb, skole og fokus andre steder i det siste. Største delen er nok at jeg har brukt mye tid på å synes synd på meg selv i det siste siden jeg har hatt fler og verre byller enn jeg har hatt på lenge, selv om det ikke er på langt nær så ille som det var før. Ikke fått trent så mye og som jeg har villet, noe som har ført til dårlig humør, og tanker om å gi opp hele prosjekt bli en bedre utgave av meg selv.

Når sofaen frister mer enn målet ser til og med Lola deppa ut..

Men i helgen var jeg på et arrangement i Göteborg, Scandinavian Gathering ble det kalt. Dette er et arrangement for uavhengige business owners fra et bestemt firma. Etter denne helgen kan jeg ikke si noe annet enn at jeg er supertakknemlig for å ha fått muligheten til å bli en del av et firma som dette.
Jeg skal ikke snakke altfor mye om dette firmaet, annet enn å fortelle om helgen min her, og det blir vanskelig å få til uten å nevne at det er de som har gjort det mulig for meg! 🙂
Vi var over 3500 business owners med partnere/gjester som var samlet på Scandinavian Gathering, tenk å få muligheten til å møte 3500 kollegaer med partnere/gjester, spise middag med mange av dem, mingle og ikke minst heie hverandre frem. Det er en kultur i dette firmaet som jeg aldri har sett maken til noe sted ellers. Men nok om det og mer om arrangementet.

Noen av de 3500 menneskene klare til å bli underholdt og undervist!

Jeg hadde med meg min kjære som min gjest, bare det i seg selv var jo stas, få reise til det store utland bare oss to sammen uten å betale for noe annet enn bensinen til og fra Göteborg. Riktignok i tillegg til de 3500 som også var der da, men vi delte ikke rom med dem, så det var bare oss to som reiste sånn sett! 🙂 Etter ankomst på fredagen fant vi en fin liten butikk hvor jeg fikk kjøpt meg cardigan siden jeg hadde glemt mine hjemme og en finfin veske, før det bar videre til velkomstmingel for alle som var kommet. Bodde på et fint hotell sentralt i byen gjorde vi også! 🙂

Meg og min venninne som har gitt meg muligheten til å oppleve dette, så glad for at jeg fikk og tok muligheten! 🙂

På lørdagskvelden var det 3-retters middag, noe som i seg selv kan være litt utfordrende for en som er gastric bypass operert. Og siden jeg ikke tåler egg så godt fikk jeg tilpasset meny, en rødbetesalat, og siden jeg ikke synes rødbeter er så veldig godt slapp jeg å spise så mye forrett. Mer plass til hovedrett! Fikk servert fisk med tilbehør, maten var god og lett å dytte resten over på tallerkenen til min kjære når jeg var forsynt. Kanskje ikke så rart han gikk opp et par kilo i løpet av helga når jeg tenker meg om, dytter stort sett alle rester over på han. 🙂 Fikk også annen dessert enn de andre, men det var jeg glad for for den var supergod og jeg ble ikke dårlig eller dumpet i det hele tatt! Var en form for laktosefri panna cotta tror jeg, men den var supergod og ikke så søt, så jeg spiste faktisk hele. Heldigvis var den ikke så stor. 🙂

Meg og min kjære koser oss under middagen! Jeg fikk til og med et nytt, fantastisk kjede før vi dro!

Lørdagen ble avsluttet med fest og konsert med gode venner og kollegaer fra hele skandinavia. Søndagen besto av foredrag igjen, og min kjære var med, og det var fint å kunne få vise han hva jeg egentlig jobber for å få til i dette firmaet! 🙂 Tror han ble inspirert og engasjert av noen av de fantastiske menneskene på scenen han også! Første spørsmål i bilen på vei hjem etterpå var hvertfall; «Hva kan jeg gjøre for å bidra?» 🙂

Og da kommer vi til neste punkt, HERREGUD SÅ MANGE FLOTTE INSPIRERENDE FOREDRAGSHOLDERE OG KOLLEGAER!!!!! Også det på 1 arrangement i løpet av 1 helg!

Noen av de fantastiske kollegaene og foredragsholderene vi traff i helgen!

Og derfor skriver jeg denne bloggen i dag, jeg har funnet igjen motivasjonen til å bli en bedre utgave av meg selv! Jeg skal for f**n ikke la meg stoppe av noen byller, jeg har hatt det verre med dem før, jeg skal heller være takknemlig for at det ikke er verre enn det det er akkurat nå! Jeg vil ikke være blant de som gir opp og synes synd på seg selv når de feiler, jeg vil lære av feilene og gå videre mot målet! Mitt mål! Det er faktisk ingen andre enn meg selv som kan gjøre det, ingen kan stoppe meg, og ingen andre enn jeg kan nå målet mitt for meg heller.
Både fysisk, psykisk og jobbmessig kan det være tøft til tider, det har vært tøft og det kommer til å bli det igjen, men jeg har vært så heldig å få noen mentale verktøy i helgen til å hjelpe meg videre. Og derfor er jeg så takknemlig for å ha fått muligheten til å bli med i et firma som byr på sånne helger som dette.
Det har vært en vitaminboost uten like og jeg svever på en sky i dag og føler meg uovervinnerlig! Og selv om den sterkeste følelsen kanskje går over om noen dager kjennes det uansett godt nå og ha så troen på seg selv. Og det er også godt å vite at det er ikke bare jeg som har troen på at jeg kan lykkes, det er også mange andre! Og hvis du lurer på hva det er jeg driver med som får meg til å ha det så bra i dag, ja, da foreslår jeg at du sender meg en mail (ruby.myhren@gmail.com) og spør! 🙂

 

 

Bilder jeg aldri trodde jeg skulle dele og HS..

OBS OBS!! Gjør oppmerksom på at det er bilder her noen kanskje kan finne støtende! Du klikker deg inn på eget ansvar.

Jeg har nevnt HS (Hidradenitis Suppurativa) flere ganger allerede, og litt om hvordan det arter seg. I dag vil jeg gå litt mer inn på hva det gjør med meg i praksis.
Jeg har en kropp med en del arr, 99,9% av disse arrene kommer av HS. Det vil si at det er arr etter byller. Byller som danner seg ganger langt under huden, så de ikke blir ordentlig borte. Man blir ikke kvitt dem. Jeg har lenge klart å holde det rimelig i sjakk de siste 7-8 månedene, noe jeg tror er grunnet et bedre kosthold. Det mest avgjørende for min del tror jeg er at sukkerinntaket er veldig redusert, men jeg vet jo ikke. Dessverre tror jeg at litt utskeielser på kostholdsfronten i jula har gjort seg gjeldende med at jeg har fått en del utbrudd igjen. Desto større grunn til å klare å legge tilbake og bli flink med maten, og spesielt sukkeret, for fullt igjen! En veldig god motivasjon i grunn. 🙂 Heldigvis har jeg PT-time i morra, og det er mandag, en god dag for å hente seg inn igjen!

De første tegnene på denne sykdommen fikk jeg i 12-13 års alderen. Da var jeg for første gang hos en lege for å få tømt en byll, men det var ikke snakk om noen diagnose da. De fleste opplever jo å få en byll eller to i løpet av livet, no big deal, bare ubehagelig når det står på. Sånn var det i flere år, en byll i ny og ne, ikke noe å tenke på.
Etter at jeg fikk barn da jeg var 20 eksploderte det. Jeg fikk mye byller på innsiden av lårene, i underlivsområdet (både foran og bak), og i armhulene. De senere årene har det også kommet og gått en del byller på puppene og på magen.

Dette er min høyre armhule, den er tidvis meget smertefull. I dag er en middels vond dag. 

Etter nesten et og et halvt år med ganske mye byller og plager med dem, kom jeg meg til hudlege. Jeg hadde da allerede brukt Dr. Google til å diagnostisere meg selv, og fortalte vel egentlig bare hudlegen at jeg hadde HS, og han sa seg enig. Jeg ble satt på et års Tetracyklinkur, dette er en form for antibiotika, og fikk med noe som heter Dalacin liniment. Det er en smørestick-ting man bruker for å smøre rett på byllene, men legen sa at jeg fikk se om jeg gadd å bruke den da det ville bli dagsprosjekt å smøre inn alle byllene mine, vente ca 30 min før jeg kunne kle på meg for så å gjenta prosessen etter noen timer. Jeg gadd aldri bruke den.

Her ser man litt av arrene, og også 2 av arrene fra Gastric bypassoperasjonen, de fleste arrene min er på steder man ikke kan vise frem.. Det er en del arr nederst på magen, men de synes ikke så godt blant alle strekkmerkene på dette bildet.

Jeg søkte nettet rundt etter informasjon og støttegrupper for å se om jeg fant noen andre som hadde denne sykdommen.
Jeg følte meg ganske ekkel og alene og ville ikke snakke med så mange andre enn de aller nærmeste om det.
Jeg fant ingenting på nettet, kun noen spørsmålsrunder på noen lege og helsesider.
Siden den gang har jeg faktisk møtt mange som har den samme sykdommen, mange som har kjent på den samme skammen og følelsen av ekkelhet som meg. Mange av disse fikk jeg vite om etter at jeg valgte å fortelle om denne sykdommen på Facebooksiden min. Det var faktisk flere av mine venner som slet med det samme, og det føltes litt godt. Ikke for at jeg ønsker noen andre denne sykdommen, men det var godt å vite at noen skjønte hva jeg snakket om.

Etter dette har jeg også funnet en støttegruppe eller hva du vil kalle det på Facebook, Hidradenitis Suppurativa Norge heter den, og jeg anbefaler alle som har denne sykdommen å melde seg inn der. Det er alltid godt å vite at man ikke er alene om en sykdom eller tilstand selv om ingen av oss opplever det likt. Og det er fint å ha et forum hvor man kan få tips, råd og kunne spørre om alt uten å føle seg dum eller ekkel.
Vi er også noen av medlemmene der som jobber med Psoriasis og Eksem forbundet (PEF) for å få opprettet et eget forbund for de med HS under PEF sin store paraply for de med diverse hudlidelser.

Det tror jeg kan bli bra, vi med HS trenger all oppmerksomhet vi kan få rundt denne sykdommen, i et håp om at leger og helsepersonell skal kunne lære mer om den, eller kanskje man til og med får noen til å ville forske på om det finnes en kur en gang! 🙂 Men enda viktigere enn det er at man kan trenge å vite at man ikke er alene, det finnes andre med denne sykdommen, og det begynner å vise seg at det er ganske mange. Og det aller viktigste for meg er kanskje det å klare å fjerne noe av skammen man kan føle på.
Det er kjipt å være 15 år og ikke ville være med i svømmehallen eller i gymmen hvor man må dusje med klassekamerater på grunn av byller, de er hverken smittsomme eller farlige, og er de ikke åpne sår er det ingen grunn for at man ikke skal være med å bade, bortsett fra de man finner på selv. Som at man synes det er ulidelig flaut om klassekamerater skulle se at man har en byll på rumpa, låret eller i armhulen for eksempel.
Jeg vet ikke om man noengang klarer det, men for alle usikre mennesker med HS der ute håper jeg vi klarer det en gang.

Byller som er hele er ingen grunn til å la vær å bade egentlig..                                 Foto: Heidi B. Voss-Nilsen

HS kan være en meget smertefull og vanskelig sykdom å leve med. Samtidig antas det at det er ca 50 000 i Norge som har denne sykdommen. Sannsynligheten er derfor stor for at om du ikke har det selv, så kjenner du noen som har det. La dem få vite at det finnes endre enn dem, grupper for oss og noen som jobber for å gjøre diagnosen kjent. Det er ikke engang sikkert at de kjenner til diagnosen selv enda.
HS er delt inn i 3 stadier hvor grad 1 er betegnet som minst alvorlig mens grad 3 anses som svært alvorlig. For å gi en referanse er jeg og da spesielt  min armhule diagnostisert som en grad 3. Men det finnes mange som er hardere angrepet enn meg for det.
HS kan gå utover livskvaliteten i ganske stor grad.

Litt tilleggsopplysninger om HS:
HS  er også kjent som hidrosadenitt og er en mest sannsynlig underdiagnostisert hudsykdom med potensielt store plager, den arter seg i form av byller/abcesser/konger på strategiske steder på kroppen, som f.eks. i lysken, i armhulene, under brystene og i baken. I følge statistikker er det flere av dere som leser dette som kan ha denne sykdommen, og med dette blogginnlegget vil jeg du skal vite at du er ikke alene! Gå inn på www.hsonline.no hvis du tror du eller noen flere du kjenner sliter med dette. Eller søk opp den lukkede gruppen Hidradenitis Suppurativa Norge. Eller ta kontakt med meg, ruby.myhren@gmail.com, om du vil prate mer om denne sykdommen med meg. Og hjelp meg å spre dette blogginnlegget så ingen trenger å slite med dette alene! 🙂

Meg, meg, meg og en mors bekymringer…

Jeg var ca 10 år første gangen jeg satt i keramikktimen på skolen og lurte på om jeg kunne snøre leirkutteren rundt magen mens jeg satt for å kvitte meg med det overflødige fettet. Senere har jeg skjønt at jeg ikke var så genial og unik som jeg trodde som kom på den ideén, jeg har sett og hørt flere andre også fortelle om leirkutteren i ettertid. Det var vel aldri noe jeg trodde jeg kom til å gjøre, men det virket så fristende å prøve når jeg så hvor lett den kutta igjennom selv den mest kompakte leiren. Det ble så rette fine, kontrollerte kutt, det kunne jo ikke være så mye vanskeligere å kutte av litt fett på seg selv? I dag er jeg glad jeg ikke prøvde, ikke for det, jeg tror vel ikke at det hadde skjedd en dritt annet enn noen små skarve rød merker.

Som mor blir jeg bekymret for min sønn på 10 år, min fine lille gutt som ikke er så liten. Jeg bekymrer meg for at han skal sitte med leirkutteren og tenke det samme. Jeg bekymrer meg for at min operasjon, fokus på egen kropp, vektnedgang og nye spiserutiner påvirker han mer enn jeg tror, og i negativ forstand.
Det er ingen i familien her som har tatt skade av at vi har lagt om kostholdet etter min operasjon. Både sønnen min og samboeren har gått ned i vekt de og som følge av det, og det har vel ikke vært noe annet enn positivt for noen av dem sånn sett.

Men jeg har begynt å tenke mer og mer på hva det kan gjøre med minstemann når han ofte får høre folk si til meg at jeg er så flink som har gått ned så mye, og at jeg har blitt så «fin» osv.
Jeg har ikke tatt denne operasjonen for å bli «fin». Jeg har tatt denne operasjonen fordi jeg etter mange mer eller mindre vellykkede og mislykkede forsøk på å gå ned i vekt og holde meg der, skjønte at jeg trenger hjelp for å bli en sunnere og friskere utgave av meg selv. Min hovedmotivasjon var og er helsen min. Å være 30 år å kjenne at knærne allerede begynner å si ifra at de ikke orker mer av kroppens egen tyngde er ikke noe stas. Ei heller det å ikke orke noe som helst, ikke orke å leke med sønnen min, bli sliten av å gå opp en trapp eller de psykiske påkjenningene som kan være knyttet til det å være overvektig. Være ukomfortabel i de fleste settinger fordi man er så var på seg selv. Det å sette seg ved siden av noen på bussen, alle de stygge tankene om meg og min størrelse alle de andre har, i følge meg selv. Finnes tusenvis av eksempler på sånne situasjoner som kan være veldig ubehagelig når man tar større plass enn gjennomsnittsmennesket. Men jeg tror og håper at de største problemene med min størrelse har jeg hatt selv. Jeg tror jeg har tillagt mange andre tanker om meg som de aldri har tenkt selv.

Jeg merker også at jeg blir mer og mer selvopptatt. Både på godt og vondt. Jeg vet jeg har nevnt dette før også, men jeg kommer ikke utenom nå heller. Jeg synes det er gøy det som skjer nå. Jeg synes det er fint å kunne gå inn i en heis uten å være redd for at jeg er fettklumpen som får heisen til å bli overbelastet. Jeg synes jeg er flink som trener flere ganger i uka, jeg synes det er gøy å få tilbakemeldinger på at jeg er flink eller ser bra ut for tida. Jeg synes rett og slett det er veldig stas med all oppmerksomhet jeg får. Vekttap og livsstilsendringer er noe mange liker og lar seg lett imponere av. Og det suger jeg til meg. Det er en motivasjon i seg selv for meg for å få meg til å fortsette å trene, ta de riktige matvalgene så ofte som mulig og ellers prøve å gjøre det man skal som et sunt menneske. Jeg næres på oppmerksomheten jeg får for hvert eneste riktige valg jeg legger ut på Instagram, Facebook eller her på bloggen. Det gjør hvert skritt i riktig retning litt lettere for meg.

Men jeg liker ikke at folk forteller meg disse tingene foran sønnen min. Jeg er redd. Redd for at han skal sitte igjen med et inntrykk av at man må gå ned i vekt eller være tynn og «fin» for å være flink. Han er 10 år, og har ikke de riktige verktøyene eller livserfaringene enda til å kunne bearbeide dette på egenhånd. Jeg gjør mitt for å prøve å gi han noen verktøy, men en del av dem kan ikke læres fra andre tror jeg, man må rett og slett lære dem på egenhånd på den kanskje noe mer ubehagelige måten. Det er mulig jeg tillegger han mye tanker rundt dette som han ikke har og. Jeg håper det. Jeg håper han er en bekymringsløs tiåring som ikke kunne brydd seg mindre om dette, men jeg vet ikke. For vi er dårlige på å snakke om ting som dette i vår familie, og jeg er vel kanskje den verste. Det er også litt i frykt for at hvis jeg tar opp noe rundt dette og han ikke har ofret det en tanke så vil jeg jo i hvert fall ikke «sette griller i hodet» på han som får han til å begynne å spinne på det. Og jeg er kanskje ikke den rette til å prøve å lære han noe av dette for tida, når så mye av mitt liv nå for tida består i å jobbe for vektnedgang.

Det jeg har lyst til at han og andre skal se og lære av, er at jeg forandrer og forvandler meg til en sunnere, friskere, gladere og mer tilfreds utgave av meg selv. Jeg vil være et godt forbilde for min sønn når det kommer til helse, trening og i matveien. Jeg vil være den som lærer han at det er lov å tenke på seg selv, at det er lov å være selvopptatt og opptatt av sin egen helse og velvære. For det er ingen andre enn du selv som kan gjøre valgene for deg i voksen alder.
Jeg trengte hjelp fra Aleris og en gastric bypassopersjon for å legge om livsstilen. Det er noe jeg anser som et ganske ekstremt tiltak, selv om jeg mener at det i mitt tilfelle var nødvendig. Jeg trenger hjelp fra den personlige treneren min for å lære meg å sette pris på trening, men jeg kan love deg at jeg har kommet langt på vei mot det fra min første time med han 19. oktober!
Men disse hjelpemidlene har hjulpet meg å bli mer fornøyd med ikke bare vekt og de tingene der, men jeg er mer fornøyd med meg selv i det store og hele. Både i forhold til det overflatiske, men også i forhold til at jeg er så glad for at jeg orker mer i hverdagen, jeg har ikke like mye vondt overalt, jeg trives mye bedre med meg selv på så mange måter. Jeg har egentlig oppnådd alt jeg ville med det valget jeg tok om å operere meg. Jeg er friskere, sunnere og langt mer funksjonabel i egen kropp enn før. Og det er og var min store motivasjon! Om vektnedgangen stopper opp nå er det helt greit, for jeg fungerer så mye bedre nå enn for et år siden, jeg tar så mye bedre valg for meg selv, og jeg ivaretar meg selv på en helt annen måte enn jeg noensinne trodde jeg kom til å gjøre. Og det er jeg stolt av, uavhengig av hvor mange hjelpemidler jeg har trengt for å få det til.
Men jeg vil også lære han at alt dette er viktig uansett hvordan han vil leve livet sitt, han trenger ikke å synes det samme som meg er viktig og riktig, så lenge han gjør ting som gjør han tilfreds og lykkelig. Min vei for å ha det bedre med meg selv er de tingene jeg gjør nå, og jeg håper vi finner ut hva som skal til for at han finner sin vei med sine ting .
Han kan jo ha helt andre bekymringer og problemer i livet enn meg, jeg er klar over at det er veldig sannsynlig. Men jeg ser det heller ikke som usannsynlig at jeg har klart, ubevisst, å overføre mine problemer til han heller. Det kan jo til og med hende han ikke har en bekymring i hele verden enda, og at jeg bare svartmaler allerede for å være litt føre var.

Dagens se på meg spalte:
I dag løp jeg 4,01 km på 30 min og 41 sek, det er en ny bestetid for meg, selv om det ikke er raskt for andre. Men det er nettopp en av de tingene jeg vil at sønnen min skal lære av meg, det spiller ingen rolle hva man klarer i forhold til andre. Det som betyr noe er at man utfordrer seg selv og setter pris på alle mål og delmål man har satt seg selv som man klarer!
Det skal dog sies at jeg ikke løper i 30 minutter, det klarer jeg ikke. Ikke enda i hvert fall. Jeg går litt også løper jeg litt, og sånn holder jeg på til jeg ikke orker mer. Og når man ikke orker mer så tar man en selfie fordi man er fornøyd med egen innsats og vil vise det frem til alle andre! 🙂

Svett og jævlig, men storfornøyd med egen innsats!

 

Hverdagen er tilbake, og den er iskald.

I går var jeg på Aleris på en litt forsinket 3 månedersoppfølging. De kunne fortelle meg at alt sto bra til med alle vitaminnivåer osv. Så det er bra! 🙂
De kunne også fortelle at jeg har gått ned 69% av overvekten min så langt, og mente utsiktene for å kunne bli normalvektig var store. Dette synes jeg er latterlig skummelt egentlig. Jeg har aldri vært normalvektig, hverken som barn eller voksen. Jeg har ikke alltid vært superfeit heller, men jeg har alltid vært stor. Større enn de fleste andre. Og tanken på å nå, på sikt, kanskje kunne bli per definisjon normalvektig er jævlig skummel rett og slett. Kanskje kan det bli vanskelig å definere meg selv i starten, ikke vet jeg, jeg får rett og slett vente å se.
Men det er jo slettes ikke sånn at jeg angrer og ikke vil at det skal komme dithen, det er bare veldig uvant å kanskje måtte forholde meg til meg selv som noe annet enn stor etterhvert.

På venterommet på Aleris.

Men tilbake til hverdagen, hadde i dag min første tur på treningssenteret for i år. Hadde en PT(personlig trener)-time, men startet med å varme opp med ca 30 min på tredemølle, men det ble ikke så mye løping/jogging i dag siden jeg visste det ville bli hardt etterpå. Og det ble det. Jeg har en veldig ålreit PT, han presser meg, men skjønner også når jeg ikke skal presses for langt. En veldig fin kombinasjon det der altså! 🙂 Han var også hyggelig nok til å si at han syntes det så ut som om jeg hadde gått ned en del i vekt siden sist, sist var vel i starten/midten av desember, så det stemmer jo, men alltid morsomt når andre ser det og. På skolen og fikk jeg en del kommentarer, og det er jo hyggelig! 🙂

Nye treningsbukser øker motivasjonen! 🙂 Og da er det tydeligvis ikke så nøye om sokkene er like..

Ellers så er det så kaldt ute her nå at jeg har måttet gå til innkjøp av både lue og polvotter. Av rimelig åpenbare grunner går jeg ikke med lue, her skulle det vært et bilde som gir svaret på den åpenbare grunnen, men har ikke fått meg til å ta bilde av meg selv med lue. Vi får se om jeg får ånden over meg en annen dag til det.. 😉
Jeg pakker på meg med ullundertøy og ullgensere, men fryser helt hinsides for det, så jeg vet ikke helt hva jeg skal finne på for å komme meg gjennom denne uken hvor det er spådd like kaldt vær hele uka. Tar gjerne imot varmetips i kommentarfeltet altså! I skrivende stund fyrer jeg hardt i peisen, har tre varmeovner i stua og har ullundertøy under pysjen, og jeg sitter godt pakket inn under dyna i sofaen. Jeg er fremdeles ikke varm, men det er levelig.

Har også tenkt over en ting som først var stas også ble jeg egentlig veldig provosert.
Det er ingen hemmelighet at jeg synes det er dritkult å plutselig kunne gå i alle butikker å se på klær. Jeg finner faktisk noe som passer alle steder jeg har prøvd nå. I romjula kjøpte jeg en bukse på H&M, og ikke fra storeavdelingen, men vanlig bukser med vanlig størrelsesordning. Sjelden har jeg vært så glad for å kjøpe bukser før! Og betjeningen i butikkene er så hyggelig og hjelpsomme!

Men det er nettopp det som provoserer meg og, var jeg mindre verdt som kunde når jeg var 40 kilo tyngre og syntes det var vanskelig og kanskje til og med nedverdigende å gå å kjøpe klær i utgangspunktet? Det var veldig sjelden butikkpersonalet kom løpende for å hjelpe meg med et smil før, det gjør de ofte nå. Jeg skjønner at klesbutikker kan ha et overfladisk syn på mennesker, og ser det ikke ut som om du kan kjøpe noe der er det kanskje dårlig butikk for dem og bruke tid på deg som mest sannsynlig ikke finner noe som passer.
Jeg har også tenkt på om det hadde vært meg som jobbet der, kanskje har det ikke noe med å tjene penger på salg og gjøre i det hele tatt, jeg tror jeg hadde syntes det var ordentlig ugreit å måtte fortelle noen at denne butikken er nok ikke for deg, du er for feit. Det hadde vært mye mer behagelig for meg om jeg var butikkansatt om vedkommende fant ut av det selv.
Men som butikkansatt vet du faktisk aldri hvem kunden er eller hva vedkommende skal kjøpe. Jeg har ikke lyst til å kjøpe gave til noen andre heller i en butikk som ikke yter service ovenfor meg når jeg er der som kunde.
Jeg håper i grunn at det er usikkerhet hos personalet som gjør at jeg stort sett har blitt oversett/unngått(?) i butikker før, men jeg vil gjerne be alle som jobber i butikk om å behandle alle uansett hvordan de ser ut likt.
Det gjør noe med selvfølelsen når det alltid er hun som ser rik, tynn og velstelt ut alltid blir spurt om hun trenger hjelp først. Gjerne etterfulgt av at alle andre i butikken også får spørsmålet før personalet forsvinner og man står igjen og kunne trengt hjelp, men der var det ingen som var interessert i bistå lenger.

Det er kjempestas at dere kommer løpende nå for å hjelpe meg å finne klær som skal passe og få meg til å se såååå bra ut osv, men det er samtidig vondt at dere aldri var interessert i å hjelpe meg med noe som helst før.
Jeg er klar over at jeg generaliserer veldig her, det er slettes ikke alle butikker eller ansatte i butikkene som er like ille, men jeg har brukt noen måneder på å legge merke til dette nå, og det er påfallende forskjeller fra da jeg var 130 kilo til nå.

Mulig det bare er jeg som er veldig nærtagende og sensitiv på det, har du noengang opplevd noe lignende? Det er jo ikke bare størrelse man kan bli diskriminert på i butikker, i de «finere» butikkene er det vel kanskje like ofte hvor mye penger det ser ut som du har som er gjeldende? Ikke vet jeg, men jeg vil veldig gjerne høre andres erfaringer rundt det og.

 

 

 

Hyttetur

Hjemme igjen fra hyttetur nå. Reiste opp etter at jeg var ferdig på jobb på fredag, det meste av kjøreturen gikk veldig bra, men plutselig møtte jeg på rimelig bedritne kjøreforhold. Det regnet og sluddet og snødde om hverandre og bilen lå bare å skled oppå slapset. Det gikk ikke så fort fremover da, og veien var like ekkel å kjøre på helt til jeg var fremme. Det var rimelig ekkelt i mørket på veier som ikke var opplyste. Fikk samboeren og «svigerfaren» min til å møte meg på en bensinstasjon like ved der man må begynne å kjøre oppover i fjellet, for jeg hadde ikke nerver til å fortsette på fjellveien oppover på egenhånd etter nesten en times sledekjøring. Når vi kom litt opp i fjellet var all nedbøren kommet som snø, noe som gjorde veien litt bedre, men det var kommet mye og ikke måkt i løpet av kvelden, så vi kjørte oss nesten fast et par ganger.

Endelig fremme på hytta var det godt å få av seg gjennombløte og frosne Conversesko og tre på seg mitt favorittplagg, pysj. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten konseptet pysj, men sikkert mer om det en annen gang, ode til pysjen skal jeg kalle det da.. 🙂 Når pysjen var på og noe av varmen gjenvunnet foran peisen ble det servert deilig skinkestek til middag, magert og godt!

Pysjen på foran peisen, godt etter en nervepirrende kjøretur. Plumpet uti en isdam på bensinstasjonen som gjorde meg veldig våt og kald på beina også.

Dagen etter var det på tide å teste ut de nye skiene mine, om du leste forrige post vet du at jeg ikke har vært all verdens til skigåer i mitt liv. 3 av 3 forsøk på å gå på ski endte i en snøfonn, hvor jeg til slutt gikk fra skiene og siden har jeg ikke prøvd. Dette skjedde da for ca 25 år siden sist. Men i sur vind med tett snø kom vi oss ut for å prøve ut ski, sønnen min kjørte ned første bakken så lett som bare det, jeg valgte å gå ned på flatmark før jeg i det hele tatt tok på meg skiene. Mot all formodning gikk det overraskende bra å klikke de på, var ikke på langt nær så vanskelig som jeg husket det. Det gikk til og med greit å gå rett bortover, men så kom det en liten bakke (Det skal sies at den er så slak at det er ikke sikkert at en ball hadde trillet nedover der uten hjelp engang, men jeg fikk følelsen av å skulle være Aksel Lund-Svindal der og da). Det gikk nesten greit med den bakken og, men jeg valgte å sette meg ned midtveis når skiene begynte å skli helt av seg selv uten hjelp. Gikk stort sett bare frem og tilbake noen hundre meter foran hytta, men neste gang jeg traff på utforbakken min gikk det helt fin, og var jo nesten moro da at skiene gjorde alt selv.

Mor og sønn på «skitur». Vi ble gode på å gå frem og tilbake foran hytta da.. 🙂

Da fant min kjære ut at det var på tide å avansere til bakke litt lenger bort neste gang vi var ute på ski litt senere på kvelden. Da var det attpåtil bekmørkt ute og jeg har funnet ut at nattesynet mitt har blitt betraktelig dårligere med årene. Den bakken gikk litt for fort for min del og jeg valgte atter en gang å sette meg ned midt i bakken, men det gikk mye bedre enn for 25 år siden å reise seg opp igjen og med ski på beina, og ikke hadde jeg ski med store klumper av snø under heller. Det gjorde også det hele litt lettere. Så alt i alt må jeg si at jeg er superfornøyd med helgens skiopplevelser, syntes rett og slett det var veldig gøy og håper snøværet holder litt så jeg får prøvd meg flere ganger i vinter!

Jeg tror aldri i livet jeg hadde orket, klart eller vært tøff nok til å prøve meg på ski i fjor. Det er gøy å kjenne at for hver dag som går blir jeg litt tøffere og litt mer selvsikker, for ikke å snakke om at jeg kjenner kroppen orker mer nå. Det merkes at det er over 40 kilo mindre som skal drasses på. Både for fysikken, men jeg har nå også for første gang vinterklær som passer ordentlig, takk til Cubus (jakke) og Kari Traa (bukse) for det. Alle bevegelser er ikke lenger like strevsomme, gjennomtenkte og vonde. Det er slitsomt når man må tenke igjennom alle bevegelser for å få de minst mulig vonde og krevende.

I hodet mitt er jeg verdens tynneste 87-kilos menneske (ja, jeg har gått ned enda en, nesten to, kilo i helga! 🙂 ). Jeg har ikke veid så «lite» siden tenårene, og tror vel jeg har en del å kompensere for i tapte fysiske opplevelser for det. Blant annet i form av skigåing, jeg gleder meg også til å prøve å ake igjen! Det har jeg ikke gjort på mange år. Det er ikke bare vekten sin skyld at jeg har vært så «feig», men som du kanskje har lest eller vet om du kjenner meg så har jeg de siste årene vært veldig plaget av HS (Hidradenitis Suppurativa), som har gjort at jeg har hatt så mye byller at den minste bevegelse tidvis har vært meget smertefull. Jeg har vært mer plaget i helga enn på lenge, men det er ikke på langt nær så ille som før, så det stoppet meg ikke i å prøve å stå på ski, noe det ville ha gjort alltid de siste 10 årene.

I morgen begynner skolen igjen, og jeg skal på Aleris for en litt forsinket 3-måneders oppfølging. Jeg glemte av å ta blodprøver til den egentlige kontrollen. Gleder meg til å høre om alt står bra til på vitaminfronten, alt sto veldig bra til der før operasjonen, så jeg håper det har holdt seg sånn. 🙂 Det blir sikkert en oppdatering derfra i morgen.

Ikke bare tobeinte som synes det er stas med snø! 

Godt nyttår!!

Godt nyttår alle sammen! 🙂

Min nyttårsaften besto av en kveldsvakt på jobb, før jeg og Lola (hunden min) feiret resten av nyttårsaften i pysjen på sofaen. Jeg er så heldig å ha en hund som absolutt ikke bryr seg om at det smeller raketter rundt ørene hennes. 

Pysjnyttårsaften med engang jeg kom inn døra hjemme..

En riktig så fin nyttårsaften i grunn, selv om jeg gjerne skulle vært sammen med min kjæreste og sønnen vår. På jobb ble det servert kalkunmiddag, så dagens proteininntak ble sikret der. 🙂 Riktig så godt var det også, så utfordringen besto som vanlig i å begrense mengdene, selv om det stopper seg ganske fort nå i forhold til før, så det gikk bra.

Nå er det snart natta for min del siden jeg skal på jobb igjen i morgen/senere i dag klokka 08:00. Men jeg må pakke ferdig siden det bærer rett opp på hytta til «svigers» etter jobb i morgen, bare en kjapp tur hjemom for å hente Lola og bagasjen. Jeg gleder meg til å komme opp på hytta igjen, for til jul nå fikk både jeg og sønnen min ski, og jeg har allerede fått noen videosnutter av at han har prøvd dem ut. Jeg har ikke stått på ski mer enn 3 ganger i mitt liv, og det er ca 25 år siden sist gang (jeg er fremdeles 31, så jeg var ikke så gammel sist jeg prøvde). Det endte med at jeg 3 av 3 ganger ble sittende fast i en snøfonn, så min skikarriere ble kort da jeg allerede da fant ut at dette hadde jeg heller lite talent for. 🙂 Men til jul 2015 ønsket jeg meg altså ski, og fikk det! Og nå håper jeg at jeg klarer å lære meg å stå rett bortover på skiene i løpet av helga, men det er nok ingen fare for at Johaug og de andre jentene trenger å frykte noen konkurranse fra meg med det første. 🙂

Hadde på meg en kjole i dag jeg har hatt i mange år, men som aldri har passet, fant ut at jeg måtte forte meg å bruke den da den allerede har begynt å bli romslig, men det er jo kanskje ikke så rart når jeg kan si at 2015 er året hvor jeg gikk ned 42 kilo, og det er faktisk bare litt over 4 måneder siden jeg ble gastric bypass operert, så det er jo ikke utenkelig at jeg kanskje fortsetter å gå ned litt til, i følge en eller annen vektapp burde jeg gå ned 23 kilo til. Jeg vet ikke helt om jeg er enig i det enda. Siden jeg alltid har vært stor synes jeg det er ganske skummelt å tenke på meg selv som en som skulle være tynn, så det tror jeg ikke jeg vil bli, men jeg er jo i en prosess hvor jeg ikke har så mye selvbestemmelse om dagen. Kroppen kjører sitt eget løp og jeg må bare gjøre mitt beste for å prøve å henge med og gjøre de valgene som er best for meg selv akkurat nå, og der finnes det fremdeles forbedringspotensial.

Allerede nå merker jeg at det går saktere med vektnedgangen enn det gjorde de første 3 månedene, men det er vel ganske naturlig og egentlig bra. Merker at kroppen er i sparemodus, blant annet med at jeg mister sinnsykt mye hår. Nå var jeg i utgangspunktet ganske heldig som hadde veldig tjukt hår, så nå ser det bare ut som om jeg har normalt nordisk hår. Forskjellen for meg er jo voldsom, og jeg skvetter like mye hver gang jeg tar i håret og det følger med store dotter med hår, men så lenge jeg har hestehale eller lignende tror jeg ikke jeg ser flekkskallet ut for andre. I hvertfall er det ingen som har turt å si noe til meg om det enda, den dagen det skjer kommer det garantert til å bli nevnt her! 😉

Meg på jobb i kjolen jeg synes er så fin! Men den er allerede altfor stor over puppa da..

Men det jeg skulle frem til her da, er at det er noe veldig stas med å kunne ta på seg en kjole og føle seg fin selv! Det er en følelse jeg har hatt før og, men ikke så ofte som jeg har nå. Jeg merker at selvfølelsen stiger litt for hver dag som går, jeg er stolt av de bra valgene jeg gjør hver dag i forhold til kost og aktivitet, valg jeg aldri hadde gjort for 6 måneder siden da det meste virket som et ork.

Det er heller ikke til å komme bort i fra at jeg liker godt oppmerksomheten jeg får rundt meg selv om dagen, og det er klart at det også bidrar til å øke selvfølelsen, men det bidrar også til mer usikkerhet om meg selv før, noe av problemet mitt er at når jeg var på mitt største så jeg ikke meg selv som jeg så ut. Og det var egentlig en bra ting, for jeg har aldri vært så stor i mine egne øyne, jeg har hatt et rimelig godt bilde av meg selv, for når jeg ser bilder av meg fra i vår/sommer nå kjenner jeg meg ikke igjen i det hele tatt. Det er aldri sånn jeg har sett meg selv, jeg kjenner meg mye bedre igjen på bildene fra nå. Men de siste 6 månedene før operasjonen var jeg lite fornøyd med både utseende og fysisk helsetilstand. Jeg hadde konstant mye  veldig smertefulle utbrudd av byller, betennelse i begge hælene har jeg hatt i flere år, og jeg kjente at ryggen og knærne mine heller ikke ville samarbeide så mye. Alt var rett og slett tungt, både fysisk og psykisk. Jeg har mange eksempler på før og etter opplevelser av ting som angår dette, så jeg tror nok det blir en egen post om det senere. 🙂

Jeg merker jo også at jeg har blitt veldig mye mer selvopptatt etter at jeg har gått ned mye i vekt, jeg kommer ikke til å gå så mye innpå det akkurat nå, for jeg tror jeg har nok å si om det også til å skrive en egen bloggpost om det og senere. 🙂

Nå skulle jeg egentlig bare ønske alle godt nyttår, fortelle om min nyttårsaften og at det er stas å føle seg fin selv, skryte litt av hvor mye jeg faktisk har gått ned i år, og ikke minst fortelle om at jeg gleder meg veldig til å dra på hytta og prøve å lære meg å stå på ski i helga! 🙂

Var ikke så mye utsyn til raketter hjemmefra, var rimelig tåkete..