Jeg var ca 10 år første gangen jeg satt i keramikktimen på skolen og lurte på om jeg kunne snøre leirkutteren rundt magen mens jeg satt for å kvitte meg med det overflødige fettet. Senere har jeg skjønt at jeg ikke var så genial og unik som jeg trodde som kom på den ideén, jeg har sett og hørt flere andre også fortelle om leirkutteren i ettertid. Det var vel aldri noe jeg trodde jeg kom til å gjøre, men det virket så fristende å prøve når jeg så hvor lett den kutta igjennom selv den mest kompakte leiren. Det ble så rette fine, kontrollerte kutt, det kunne jo ikke være så mye vanskeligere å kutte av litt fett på seg selv? I dag er jeg glad jeg ikke prøvde, ikke for det, jeg tror vel ikke at det hadde skjedd en dritt annet enn noen små skarve rød merker.
Som mor blir jeg bekymret for min sønn på 10 år, min fine lille gutt som ikke er så liten. Jeg bekymrer meg for at han skal sitte med leirkutteren og tenke det samme. Jeg bekymrer meg for at min operasjon, fokus på egen kropp, vektnedgang og nye spiserutiner påvirker han mer enn jeg tror, og i negativ forstand.
Det er ingen i familien her som har tatt skade av at vi har lagt om kostholdet etter min operasjon. Både sønnen min og samboeren har gått ned i vekt de og som følge av det, og det har vel ikke vært noe annet enn positivt for noen av dem sånn sett.
Men jeg har begynt å tenke mer og mer på hva det kan gjøre med minstemann når han ofte får høre folk si til meg at jeg er så flink som har gått ned så mye, og at jeg har blitt så «fin» osv.
Jeg har ikke tatt denne operasjonen for å bli «fin». Jeg har tatt denne operasjonen fordi jeg etter mange mer eller mindre vellykkede og mislykkede forsøk på å gå ned i vekt og holde meg der, skjønte at jeg trenger hjelp for å bli en sunnere og friskere utgave av meg selv. Min hovedmotivasjon var og er helsen min. Å være 30 år å kjenne at knærne allerede begynner å si ifra at de ikke orker mer av kroppens egen tyngde er ikke noe stas. Ei heller det å ikke orke noe som helst, ikke orke å leke med sønnen min, bli sliten av å gå opp en trapp eller de psykiske påkjenningene som kan være knyttet til det å være overvektig. Være ukomfortabel i de fleste settinger fordi man er så var på seg selv. Det å sette seg ved siden av noen på bussen, alle de stygge tankene om meg og min størrelse alle de andre har, i følge meg selv. Finnes tusenvis av eksempler på sånne situasjoner som kan være veldig ubehagelig når man tar større plass enn gjennomsnittsmennesket. Men jeg tror og håper at de største problemene med min størrelse har jeg hatt selv. Jeg tror jeg har tillagt mange andre tanker om meg som de aldri har tenkt selv.
Jeg merker også at jeg blir mer og mer selvopptatt. Både på godt og vondt. Jeg vet jeg har nevnt dette før også, men jeg kommer ikke utenom nå heller. Jeg synes det er gøy det som skjer nå. Jeg synes det er fint å kunne gå inn i en heis uten å være redd for at jeg er fettklumpen som får heisen til å bli overbelastet. Jeg synes jeg er flink som trener flere ganger i uka, jeg synes det er gøy å få tilbakemeldinger på at jeg er flink eller ser bra ut for tida. Jeg synes rett og slett det er veldig stas med all oppmerksomhet jeg får. Vekttap og livsstilsendringer er noe mange liker og lar seg lett imponere av. Og det suger jeg til meg. Det er en motivasjon i seg selv for meg for å få meg til å fortsette å trene, ta de riktige matvalgene så ofte som mulig og ellers prøve å gjøre det man skal som et sunt menneske. Jeg næres på oppmerksomheten jeg får for hvert eneste riktige valg jeg legger ut på Instagram, Facebook eller her på bloggen. Det gjør hvert skritt i riktig retning litt lettere for meg.
Men jeg liker ikke at folk forteller meg disse tingene foran sønnen min. Jeg er redd. Redd for at han skal sitte igjen med et inntrykk av at man må gå ned i vekt eller være tynn og «fin» for å være flink. Han er 10 år, og har ikke de riktige verktøyene eller livserfaringene enda til å kunne bearbeide dette på egenhånd. Jeg gjør mitt for å prøve å gi han noen verktøy, men en del av dem kan ikke læres fra andre tror jeg, man må rett og slett lære dem på egenhånd på den kanskje noe mer ubehagelige måten. Det er mulig jeg tillegger han mye tanker rundt dette som han ikke har og. Jeg håper det. Jeg håper han er en bekymringsløs tiåring som ikke kunne brydd seg mindre om dette, men jeg vet ikke. For vi er dårlige på å snakke om ting som dette i vår familie, og jeg er vel kanskje den verste. Det er også litt i frykt for at hvis jeg tar opp noe rundt dette og han ikke har ofret det en tanke så vil jeg jo i hvert fall ikke «sette griller i hodet» på han som får han til å begynne å spinne på det. Og jeg er kanskje ikke den rette til å prøve å lære han noe av dette for tida, når så mye av mitt liv nå for tida består i å jobbe for vektnedgang.
Det jeg har lyst til at han og andre skal se og lære av, er at jeg forandrer og forvandler meg til en sunnere, friskere, gladere og mer tilfreds utgave av meg selv. Jeg vil være et godt forbilde for min sønn når det kommer til helse, trening og i matveien. Jeg vil være den som lærer han at det er lov å tenke på seg selv, at det er lov å være selvopptatt og opptatt av sin egen helse og velvære. For det er ingen andre enn du selv som kan gjøre valgene for deg i voksen alder.
Jeg trengte hjelp fra Aleris og en gastric bypassopersjon for å legge om livsstilen. Det er noe jeg anser som et ganske ekstremt tiltak, selv om jeg mener at det i mitt tilfelle var nødvendig. Jeg trenger hjelp fra den personlige treneren min for å lære meg å sette pris på trening, men jeg kan love deg at jeg har kommet langt på vei mot det fra min første time med han 19. oktober!
Men disse hjelpemidlene har hjulpet meg å bli mer fornøyd med ikke bare vekt og de tingene der, men jeg er mer fornøyd med meg selv i det store og hele. Både i forhold til det overflatiske, men også i forhold til at jeg er så glad for at jeg orker mer i hverdagen, jeg har ikke like mye vondt overalt, jeg trives mye bedre med meg selv på så mange måter. Jeg har egentlig oppnådd alt jeg ville med det valget jeg tok om å operere meg. Jeg er friskere, sunnere og langt mer funksjonabel i egen kropp enn før. Og det er og var min store motivasjon! Om vektnedgangen stopper opp nå er det helt greit, for jeg fungerer så mye bedre nå enn for et år siden, jeg tar så mye bedre valg for meg selv, og jeg ivaretar meg selv på en helt annen måte enn jeg noensinne trodde jeg kom til å gjøre. Og det er jeg stolt av, uavhengig av hvor mange hjelpemidler jeg har trengt for å få det til.
Men jeg vil også lære han at alt dette er viktig uansett hvordan han vil leve livet sitt, han trenger ikke å synes det samme som meg er viktig og riktig, så lenge han gjør ting som gjør han tilfreds og lykkelig. Min vei for å ha det bedre med meg selv er de tingene jeg gjør nå, og jeg håper vi finner ut hva som skal til for at han finner sin vei med sine ting .
Han kan jo ha helt andre bekymringer og problemer i livet enn meg, jeg er klar over at det er veldig sannsynlig. Men jeg ser det heller ikke som usannsynlig at jeg har klart, ubevisst, å overføre mine problemer til han heller. Det kan jo til og med hende han ikke har en bekymring i hele verden enda, og at jeg bare svartmaler allerede for å være litt føre var.
Dagens se på meg spalte:
I dag løp jeg 4,01 km på 30 min og 41 sek, det er en ny bestetid for meg, selv om det ikke er raskt for andre. Men det er nettopp en av de tingene jeg vil at sønnen min skal lære av meg, det spiller ingen rolle hva man klarer i forhold til andre. Det som betyr noe er at man utfordrer seg selv og setter pris på alle mål og delmål man har satt seg selv som man klarer!
Det skal dog sies at jeg ikke løper i 30 minutter, det klarer jeg ikke. Ikke enda i hvert fall. Jeg går litt også løper jeg litt, og sånn holder jeg på til jeg ikke orker mer. Og når man ikke orker mer så tar man en selfie fordi man er fornøyd med egen innsats og vil vise det frem til alle andre! 🙂
rubysinblogg 